jacobs_ladder_1

Jacob’s Ladder

En analyse av filmen Jacob’s Ladder, en oppgave i filmundervisningen på Medier og Kommunikasjon ved Molde Videregående Skole.

SPOILERALERT: Analysen inneholder et referat av filmen!

Orginalt skrevet: 01.02.2010

Jacob’s Ladder, eller «Jacobs Inferno» som den norske tittelen bærer, er en film regissert av Adrian Lyne. Filmen kom ut på amerikanske kinoer 2. november 1990. Lyne er kanskje mest kjent tidligere for filmen Flashdance (1983). Jacob’s Ladder forteller historien om Jacob Singer (Tim Robbins) som forvirret prøver å komme seg gjennom det surrealistiske New York, den harde Vietnamkrigen og en tragisk fortid. Filmen kan legges under både drama, grøsser og en form for psykologisk thriller.

Filmens anslag setter stemningen på filmen: helikoptrene raser over jungelen og den røde solen gjør at raskt kjenner oss igjen i Vietnam. Vi treffer protagonisten sammen med sin patrulje i skogen, der de plutselig blir utsatt for et angrep. Hva som egentlig skjer er det vanskelig å se, men vi merker på soldatene at det blir fullstendig kaos. Anslaget ender med at Jacob blir spiddet og faller om.

Dette er den første av i alt tre historier som fortelles i filmen. Den neste er om livet til Jacob i New York. Han lever her et tilsynelatende normalt liv, sammen med samboeren Jezzie (Elizabeth Peña), men vi merker raskt at noe er galt. Rundt om han ser han døde ansikter som jakter på ham, og han får blant annet spådom som sier han allerede er død. Vi får raskt vite at dette er i tiden etter han var i Vietnam. Jacob snakker i denne historien om livet før krigen, om barna og ekskona.

Den tredje historien handler om nettopp dette livet; da han levde lykkelig sammen med Sarah (Patricia Kalember) og barna sine. Spesielt viktig er sønnen Gabe (Macaulay Culkin) som dør i en trafikkulykke.

Filmen fortelles ved at den veksler mellom disse historiene. Den siste av dem blir for eksempel oppfattet som at Jacob våkner opp fra en drøm, mens han like etterpå våkner opp fra denne ”drømmen” igjen, tilbake i New York. Han oppdager at ting ikke riktig er slik det skal være, og finner til slutt flere som sliter med de samme problemene. Til slutt møter han Michael, en kjemiker som kan fortelle oss hvordan alt henger sammen.

Det er vanskelig å sette denne filmen inn i noen typisk dramaturgisk modell, siden den bryter med mye av de tradisjonelle formene. Likevel vil det alltid være en overordnet modell. Vi har et tydelig anslag, som setter stemningen for filmen. Videre får vi en slags presentasjon av protagonisten, og vi lærer mer og mer om han. Historien utvikler seg ved at vi får et se problemet hans og hvordan han velger å løse det. Et av de viktigste vendepunktene er etter at Jacob våkner opp i fortiden og trur at nåtiden er en drøm, før han våkner opp fra fortiden igjen. Derfra går protagonisten fra å være sånn noen lunde tilstede til å bli ganske fjern. Han treffer her andre personer fra den samme patruljen som ham, og de prøver sammen å finne ut av dette. Historien bygges enda mer opp ved at de hemmelige agentene advarer ham mot å undersøke denne saken noe mer. De kaster ham ut av bilen og Jacob havner på sykehuset hvor klimaksen begynner å nås. Oppklaringen kommer ved møtet med Michael, selv om den virkelige oppklaringen, og det store vendepunktet først kommer i aller siste scene.

Det er flere frampek i filmen. Blant annet når Jacob skal besøke doktoren sin og oppdager at de ikke har noen mappe med hans navn, er det et frampek til at han egentlig er død. Det samme skjer på festen, der den mystiske kvinnen i trappa leser på hånden hans at han allerede er død. Det er også flere mindre frampek, som når Jacob våkner opp etter nesten å stryke med av den høye feberen, sier legen som sitter ved siden av ham: You’re a lucky guy, Jake. You must have friends in high places. Dette er en motsetning til Eckharts teori som kommer litt senere i denne analysen.

Jacob’s Ladder plasserer de absurde tankene og de surrealistiske hendelsene inn i ganske normale omgivelser. New York blir ikke fremstilt som noe annet enn en helt normal storby der det for det meste bare bor helt normale folk. Så for å få frem denne psykologiske nerven, brukes det mye filmatiske virkemidler. Et av de viktigste er hvordan kontraster blir brukt. Vi kan gå fra helt rolige, stille sekvenser, og til brutale og voldsomme hendelser. For eksempel går Jacob av på t-banestasjonen ved Bergen Street. Han finner seg låst inne og må krysse jernbanesporet for å komme til utgangen. Hele scenen er så å si helt lydløs; kun små lyder utjevner stillheten. Plutselig dukker toget opp, og både klipping og lyder blir mye mer voldsomt. Det blir en kontrast, men likevel ikke forstyrrende. Denne saligheten som kommer med den rolige, nærmest langtekkelige klippingen, er med på å skape en drømmende effekt, noe som også er et frampek til selve konklusjonen i filmen.

I tillegg brukes en del spesialeffekter, som for eksempel når Jacob ser andre personer som lider av det samme som han, rister hele kroppen i veldig høy hastighet. Når noe skal fremstilles som veldig surrealistisk, (eksempelvis når Jacob blir fraktet gjennom et forskningssykehus), fokuserer man på små detaljer for å øke en viss konsentrasjon i bildet. Det kan nesten bli plagsomt å se på – noe som også er poenget.

Jacob’s Ladder går fra å ha en ganske håndfast følelse, der man føler man har en viss kontroll over hva som er virkelig og ikke, til å gå ut i det meget abstrakte der drøm og virkelighet flyter over i hverandre. For det er umulig å forstå filmen før du ser siste scene, der det viser seg at Jacob dør på feltsykehuset i Vietnam. Så hva er da denne historien i New York? Er den virkelig? Og er historien før Vietnam virkelig?

Det er flere viktige paralleller i denne filmen. Den mest fremtredende er kanskje hentydningen til den bibelske historien om Jacobs drøm om stigen til himmelen.

Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den.
(1 Mos, 28: 12)

Stoffet som kjemikeren Michael hadde oppfunnet kalte han for ”stigen”: en vei til himmels. Og det er jo nettopp dette filmen også handler om – å finne denne veien som fører ut av vårt liv og inn i det neste. For man kan se på Jacob’s Ladder som en kamp mot seg selv, en kamp om å finne fred. Og akkurat her kommer vi til den neste viktige parallellen. Jacobs lege og venn Louis, (Danny Aiello), blir sett på som en engel av hovedpersonen (igjen en bibelsk henvisning), og referer blant annet til Mester Eckharts beskrivelse av forholdet mellom liv og død. Eckhart beskriver helvetet som den delen av deg som ikke vil gi slipp på livet. Er du redd for å dø, vil du se djevlene rive livet fra deg, men hvis du har funnet fred, er djevlene egentlig engler som hjelper deg med å befri sjelen din.

Eckhart var en tydelig inspirasjon til Den guddommelige komedie, av Dante Alighieri, skrevet på begynnelsen av 1300-tallet. Den første delen er kalt Inferno og handler om Dantes reise gjennom Helvetet. Han møter på flere hindringer underveis som alle er med på å hindre ham adgang til dødsriket og frelsen. Han greier til slutt å komme seg gjennom Helvetets ni sirkler og oppnår sin frelse.

Så hva har dette å si for filmen? Jacob’s Ladder handler egentlig om å finne ro med seg selv; finne sin frelse og gi slipp på det gamle. Infernoet til Dante er derfor noe man må gjennom for å kunne nå frem til stigen som går opp til himmelriket. Ekchart utdyper det med engler og djevler. Assosiasjonene er slående.

Altså kan vi nå si at alt utenom det som foregår i Vietnam er tankene til Jacob. Han sliter med å befri seg fra livet og går derfor gjennom et slags helvete. Han tenker på hvordan ting var og hvordan ting kunne ha blitt. Djevlene vandrer rundt ham i New York og prøver å ta alt fra ham, men oppdager til slutt at de egentlig prøvde å befri sjelen hans. Sekvensen som omgår hans fortid kan sees på som akkurat det; tilbakeblikk. Men når Jacob våkner, forteller han om denne drømmen til Sarah, noe som gjør at også dette er i hans subjektivitet. Så hva som er sant og hva som er oppspinn er umulig å si. Og det skal vel kanskje også være slik.

Adrian Lynes film handler stort sett om det å gi slipp, det å la noe gå. Dette går igjen på flere måter. Først og fremst å gi slipp på livet, men det handler også om å kunne gi etter på ting generelt. Traumene Jacob sliter mest med er ikke fra Vietnam, men fra ulykken sønnen Gabe hadde. Han greier aldri å frigi seg fra denne tanken, men når han til slutt greier det, finner de hverandre, og går opp trappen, eller stigen mot himmelriket. Budskapet er altså at man må kunne greie å gi slipp hvis man skal kunne komme seg videre.

Filmen er etter mitt syn ganske så mesterlig satt sammen, der ingenting er tilfeldig. Likevel er den ikke helt feilfri. Det er noen logiske brister som kan være med å ødelegge noe for den totale opplevelsen. Blant annet virker historien om ”the Ladder”, stoffet som gir uante krefter, ganske feilplassert i historien. Hvis Jacob skulle tro at ting var normalt før Michael fortalte ham motsatt, kunne han ikke ha kommet opp med dette i drømme. Etter at han ble spiddet i skogen var han så å si bevisstløs frem til han døde på feltsykehuset. Det ville vært umulig for ham å vite noe om dette. Kanskje var det bare oppspinn fra hans side, eller var det bare tatt med for å tilfredsstille seeren. Uansett kan det virke som en logisk brist i den store sammenhengen. En annen ting er også når Louis spør Jacob om han har lest noe av Eckhart, noe Jacob ikke har, så kommer han med hele Eckharts teori. Hvis dette bare er en drøm, ville ikke Jacob kunne drømme noe han ikke visste fra før.

Brister eller ikke, så er dette en film med stor symbolsk verdi, som forteller en dramatisk historie med et veldig enkelt budskap, som kommer godt frem. Jeg hadde stor glede av å se filmen, og kommer gjerne til å se den igjen for å få med meg enda mer.

 

Kilder:

http://www.imdb.com/title/tt0099871/

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Jacob’s_Ladder

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Mester_Eckhart

 

 

 

 

 

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Inferno_(Dante)

 

 

http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=GEN&chapter=28

 

 

 

 

 

 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: