Topplisten 2012

Topplisten for 2012 er lang og omstendelig, men er definitivt en liste verdt å sjekke ut, for året vi nå går ut av har sannelig bydd på mye bra!

Her er endelig listen over de beste filmene fra 2012! Og for en liste det er (om jeg får si det selv). At man kan stappe så mange gode filmer inn i en sånn liste kan ikke bety annet enn at 2012 har vært et godt filmår. Det har vært så mange gode filmer at jeg rett og slett har besluttet å utvide listen. I fjor holdt det med topp 10, mens i år må jeg faktisk helt opp i topp 25! Jeg skal ikke bruke like mange ord på alle filmene, men følte at det er nødvendig å ha med så mange for å virkelig vise bredden og kvalitetene som 2012 har bydd på. Et eksempel er det at det har vært ganske mange gode amerikanske blockbustere dette året, og flere av dem fortjener heder og ære, men bare én havner på topp 10. I tillegg har det kommet flere nye og kreative stemmer med forskjellige indie-filmer i 2012, som også bør trekkes frem, men som heller ikke når opp på de aller øverste plassene. Og at disse filmene ikke havner helt der oppe, sier noe om hvor mange virkelig gode filmer det er der ute.

Se fjorårets topp 10-liste her.

Jeg har også med noen filmer som ikke har hatt, og tvilsomt får, norsk kinodistribusjon. Hadde det vært en bekreftelse om at de ville ha kinovisning til neste år, ville jeg spart dem til topplisten for 2013, men i og med det ikke er tilfelle, anser jeg det som helt rettferdig at de havner på min liste for dette året. En del av filmene er jo også filmer som egentlig kom i 2011, men som ikke hadde ordinær kinodistribusjon i Norge før 2012, og er derfor medregnet her.

Det er jo også, naturligvis, noen filmer jeg enda ikke har fått sett. Historien om Pi er en av dem jeg rett og slett ikke har fått tid til å prioritere nå i romjulen.

Men nok formaliteter. La oss begynne med listen.

 

25. Beasts of the Southern Wild

2012_25_Beasts of the Southern Wild

Dette er en av årets filmer med mest hype rundt. Etter Cannes-visningen har distribusjonsselskapet Arthaus vært ekstatiske i sin promotering av filmen, og da den også fikk publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival i høst, var den nærmest en sikret suksess! Og jo, Beasts of the Southern Wild er en god film. Det er flott skildring av et miljø, og det er en veldig flott prestasjon av ei syv-åtte år gammel jente (Quvenzhané Wallis). Men for meg mangler filmen også noe for å være en helt fantastisk film. Karakteren Hushpuppy er søt, men det vises at det ligger mye klipp bak filmen for å få henne til å framstå såpass godt. Historien er beskrevet som en fabel, men er også litt rotete, og man føler at man sitter og ser på dumme mennesker som egentlig har en ganske merkelig virkelighetsoppfatning.  Dette er Benh Zeitlins første spillefilm, og det merkes på den: det er talent her, men det er langt i fra ferdig utviklet. Men til tross for dette er filmen flott, godt behjelpet av fint foto, helt fantastisk musikk og flotte rolleprestasjoner. Beasts of the Southern Wild er en god film, om enn noe opphypet.

 

24. The Cabin in the Woods

2012_24_The Cabin in the Woods

I og med at jeg var noe skeptisk til Joss Whedons største prosjekt av året, var ikke The Cabin in the Woods (der han er produsent) en film jeg hadde brukt mye tid og energi på å se frem til. Men for en overraskelse jeg fikk da jeg fikk sett filmen. Dette er en fest av en horrorfilm, som parodierer sjangeren til de grader og leverer et av de kuleste høydepunktene jeg noen gang har sett på film. Kanskje hadde jeg nok vært enda større fan av filmen om jeg hadde hatt et bedre forhold til skrekkfilmsjangeren, men selv de som ikke tar absolutt alle referansene vil storkose seg under Drew Goddards regidebutt. Derfor har den en fortjent plass på topp 25-lista mi.

 

23. Martha Marcy May Marlene

2012_23_Martha Marcy May Marlene

Martha Marcy May Marlene er en mystisk og underfundig film om ei jente med en fortid vi ikke helt greier å bli klok på. Hun har vært innblandet i en slags kult, og sliter med å komme over paranoiaen som følger henne. Dette er en film som trenger inn i deg og hvor du sitter igjen med en ganske ekkel følelse i etterkant. Filmen var Sean Durkins spillefilmdebutt, og viser at dette er en regissør vi vil komme til å se mer av i fremtiden. Elizabeth Olsen (den yngre søsteren til Olsen-tvillingene), viser at hun er en dyktig skuespillerinne som sannsynligvis også vil bli plukket opp til større filmprosjekter i framtiden, (og meget sannsynlig oppfattes som mer seriøs enn sine to eldre søstre).

 

22. Operasjon Argo

Argo

Ben Affleck er nok ikke verdens beste skuespiller, men som regissør har han et mye bedre grep om tingene. Etter suksessene med Gone Baby Gone (2007) og The Town (2010), leverer han med Operasjon Argo en nervepirrende og veldig underholdende film om en dekkoperasjon basert på en sann historie. Etter at den amerikanske ambasaden i Iran ble stormet av sinte opprørere på slutten av 1970-tallet, søker de som arbeidet der tilflukt hos den kanadiske ambasaden. Men de må komme seg ut av landet, og her er det en meget utspekulert plan klekkes til live. Hollywood blir involvert og CIA begynner å planlegge en falsk science fiction-film som vil bruke Teheran som innspillingsarena. Plottet er morsomt nok, men det som virkelig gjør Argo til en bra film, er nerven mellom den glatte Hollywood-overflaten og den virkelige verden, representert av Teherans innbyggere. At filmen til slutt tyr til noen litt overdrevne hollywoodske spenningsgrep som egentlig blir litt unødvendige, gjør ikke så mye for helheten, da dette er en meget solid film.

 

21. Chronicle

IMG_0726.CR2

Chronicle var en spennende filmoppdagelse. Jeg hadde ingen anelse om hva dette ville komme til å bli, men ble virkelig tatt på senga. Dette er en slags found fottage-film, men som ikke bruker de faste konvensjonene med for mye risting av kamera og kjedelige skrekkelementer. Dette er en film som tar uttrykksformen med seg inn i en ny sjanger. Chronicle er vel så mye en klassisk superheltfilm, med et nærmest Shakespearsk tema. Det brukes mye tid på leking med effekter, men i sammenhengen føles de realistiske og nødvendige. Det er gøy å se på, og det tar heller ikke fokuset vekk fra historien. Regissør Josh Trank er nok en spillefilmdebutant på denne listen, og viser med Chronicle at det går an å tenke nytt innenfor sjangere som er på vei ut.

 

20. Hugo

2012_20_Hugo

Med Hugo hyller Martin Scorsese den teknologiske og kreative utviklingen av filmmediet, samtidig som han selv trekker formatet til nye høyder. Dette er en visuell perle av en film, og en kjærlighetserklæring til filmmediet, samtidig som den innehar en ganske søt historie. Settet er en togstasjon i glansbilde-Paris på 1930-tallet. Asa Butterfield og Chloë Grace Moretz utforsker mysteriene som lurer på stasjonen, mens en gammel filmlegende (spilt av Ben Kingsley), lurer i skyggene. Om enn noen av karakteren føles litt vel dumme og historien litt luggende innimellom, samt at den strengt tatt er mye mer britisk enn fransk av seg, gjør ikke det så mye, da Hugo er en såpass flott filmopplevelse å se – særlig i 3D! Les hele anmeldelsen min her.

 

19. Hobbiten: En uventet reise

HBT1-fs-130268.DNG

Dette var filmen jeg definitivt hadde høyest forhåpninger til for 2012, og at den da ikke havner lenger opp enn en 19. plass er i så måte en liten skuffelse. Likevel har filmen veldig mye bra ved seg, om man lar være å sammenligne den med Ringenes Herre-trilogien. Dette er Peter Jackson som nok en gang viser at han kan lage eventyr. Men det er kanskje nettopp det som er greia. Mens Ringenes Herre var nærmest som en realistisk, eller i det minste troverdig innenfor filmens univers, reise om å redde hele verden, er Hobbiten mye mer et eventyr innenfor eventyruniverset. Og når jeg slår meg til ro med et sånt prosjekt, så er det greit at det er mye mindre alvor, at det hele ikke er så episk og at jeg ikke sitter igjen med den virkelig store wow-følelsen. Og personlig setter jeg mest pris på filmen uten de tekniske nyinnvinningene (3D og high frame rate).

 

18. Skyfall

1123220 - Skyfall

Den nyeste James Bond-filmen vil jeg regne som en veldig vellykket film. Den greier å gjennomføre akkurat det den skal gjøre, på en veldig god måte. Den bringer James Bond videre inn i fremtiden, samtidig som regissør Sam Mendes hele tiden minner oss på fortiden. Skyfall tar opp den gode tråden (ikke narrativt), fra Casino Royale (2006), (og dermed gjør at vi kan overse skampletten Quantom of Solace). Dette er en av årets mest vellykkede actionfilmer – sett i et rent actionperspektiv. Skulle den havnet høyere på min liste, hadde jeg nok ønsket å se den dra filmsjangeren enda et steg videre, men kanskje bør man bare la Bond være Bond? Les hele omtalen min her.

 

17. The Perks of Being a Wallflower

THE PERKS OF BEING A WALLFLOWER

The Perks of Being a Wallflower var en film jeg lenge har ønsket å se, så jeg ble veldig glad da jeg så at Norsk Filmdistribusjon endelig skulle sette den opp i Norge. Jeg ble sur igjen da jeg oppdaget at den ikke ble satt opp i Lillehammer. Likevel fikk jeg til slutt greid å se den før året var omme, og da var filmen heldigvis akkurat så nydelig som jeg hadde håpet. Dette er en type coming-of-age-film, eller en oppvekstsskildring, som vi gjerne kaller det på norsk. Charlie (Logan Lerman) sliter med starten på high school, men alt blir mye bedre etter han treffer på to avgangselever som tar ham til seg. Filmen tar i hovedsak for seg det kommende året, med Charlie, Patrick (Ezra Miller) og Sam (Emma Watson), men filmen skiller seg fra «vanlige» high school-filmer ved å bære en mye sterkere sårhet, og et underliggende alvor som vi får vite mer og mer av etter hvert. The Perks of Being a Wallflower er ikke perfekt hele veien, både med litt klisjéaktige plotelementer, samt at Logan Lerman ikke greier å bære filmen helt alene, (Ezra Miller er den definitivt beste, mens Emma Watson endelig får vist at hun kan spille andre roller enn heks i Harry Potter-serien). Men på tross av manglene traff filmen meg såpass godt at den fortjent havner på min toppliste.

 

16. Som du ser meg

2012_16_Som du ser meg

Årets absolutt beste norske film. Dag Johan Haugerud viser tre flotte historier, alle tatt fra helt hverdagslige situasjoner, som omhandler hvordan vi alle har kommunikasjonsproblemer innimellom. Den første er en historie om en sykepleier som blir satt til å være lærer/veileder for en student med praksisplass, der kommunikasjonen dem i mellom skaper problemer. Den neste er om bokoversetteren Grete Maigret som har litt vanskeligheter med å få god kontakt med sin nye redaktør. Den tredje er om en mor og en datter som er på besøk hos en rikere familie i nær slekt, som plutselig tilbyr dem en million kroner. Hva skal man si til sånt? Historiene kan på mange måter virke ganske hverdagslige, men er skrevet og spilt så utrolig godt. Vi kjenner oss igjen, og vi begynner å fundere over hvordan vi selv ville reagert i lignende situasjoner. Dessverre fikk jeg bare sett filmen én gang, og dette er nok en film som må sees noen flere ganger for å få fordøyet den ordentlig. Den har ikke det emosjonelle slaget, som eksempelvis Oslo, 31. August hadde, (men det skal den heller ikke ha), noe som gjør at jeg veldig gjerne skulle likt å se den en gang til før jeg plasserer den helt fastlåst på en sånn liste.

 

15. Paradis: Kjærlighet

2012_15_Paradis Kjærlighet

Ulrich Seidls veldig spesielle og ganske så kontroversielle filmverk Paradis: Kjærlighet, er ikke en film for alle. Om du skulle føle deg pinlig berørt av østerikske, middelaldrende kvinners seksuelle utprøvinger, så er det like greit å holde seg unna. Men greier man å se forbi dette nivået, er filmen rett og slett virkelig god. Den greier å diskutere forskjellige samfunnsproblematikker på mange lag, samtidig som det er en rett så morsom film. En østeriksk kvinne på rundt 50 år, reiser til Kenya sammen med noen venninner. Teresa (Margarete Tiesel) er først og fremst ute etter å finne kjærlighet, og kenyanerne er villig til å selge det. Dog ender det hele i et sex-kjøp-raid, og det er spesielt interessant å se karakterutviklingen til Teresa som etter hvert innser hva hun kan få og hva hun ikke kan få. Å se henne oppdage hvordan hun har blitt utnyttet for penger er et særs bemerkelsesverdig karakterstudie. Paradis: Kjærlighet er den første filmen i en trilogi som (av nesten uforståelige årsaker) alle har fått norsk kinodistribusjon. Den andre filmen i serien, Paradis: Tro, går på kinoer i disse dager, men jeg har enda ikke rukket å se den. Den siste, Paradis: Håp, kommer senere på til våren. Er de like gode i sin samfunnskommentering som det det første segmentet er, vil nok denne serien stå igjen som et klart mesterlig stykke filmkunst.

 

14. Prometheus

2012_14_Prometheus

Jeg har fremdeles liggende en halvt ferdigskrevet artikkel om Ridley Scotts gjenerobring av science fiction-sjangeren fra tidligere i år, men jeg fikk dessverre aldri skrevet den ferdig. Noe av grunnen var en stressende periode for meg til å skrive, men mest handlet det nok om at jeg ikke helt visste hva jeg skulle skrive. For Prometheus var for meg en stor filmopplevelse. I tiden som har gått i etterkant har den fått et ganske dårlig omdømme, særlig på grunn av svakt og lite troverdig manus. Og etter at jeg så igjen filmen på en vanlig TV-skjerm, ble nok noe av det store visuelle wow-inntrykket borte, og også jeg hengte meg litt opp i plotelementene. Men jeg synes fremdeles ikke at det gjør så mye. Dette er en science fictionfilm som er så ekstremt mye bedre og mer ambisiøs enn det mange andre Hollywood-prosjekter har vært de siste årene. Og fotoet kan nesten ikke berømmes nok. Prometheus er ikke Alien, men Ridley Scotts nye prosjekt, som tar for seg mye mer enn bare oppstandelsen til xenomorphene og space jockeyen, er virkelig spennende, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg er derfor litt lei av resirkulerte argumenter om hvor svakt plottet til Prometheus er. Så dårlig er det faktisk ikke, og førsteinntrykket mitt var kanskje en av mine mest spesielle filmopplevelser i 2012. Og sånt fortjener topplisteplassering!

 

13. Spring Breakers

2012_13_Spring Breakers

Harmony Korines nyeste film, med blant annet Disney-stjernene Selina Gomez og Vanessa Hudgens, er en film du tvilsomt har sett om du ikke var på OIFFs visninger i november. Hvorvidt den i det hele tatt får norsk kinodistribusjon eller ikke, er fremdeles ikke avklart, men jeg vil absolutt anbefale å sjekke den ut om du får sjansen (men se den helst på stort lerret, da den absolutt gjør seg best der). Beskrivelsen av denne filmen er noe så spesiell som en poetisk gangster-party-film. Å trekke frem et navn som Terrence Malick i sammenheng med Spring Breakers er kanskje overraskende, men det er ingen problem å dra den sammenligningen. Filmen er et festlig fyreverkeri med sterke poetiske elementer, som gir en helt spesiell opplevelse. Det er trashy samtidig som det er virkelig vakkert. Les hele omtalen min her.

 

12. Vi må snakke om Kevin

2012_11_We Need to talk about Kevin

Lynne Ramsays film fikk utsatt visningen i Norge, mye grunnet kjølvannet av 22. juli. Dessverre viste det seg nylig at filmen fremdeles er aktuell. Og selv om filmen på mange måter derfor føles viktigere, er det også litt urettferdig å trekke for mange sammenligninger med Vi må snakke om Kevin, og virkelige hendelser. Dette er først og fremst en historie om en mor og en sønn og forholdet dem i mellom. Tilda Swinton er virkelig flott i filmen, og Ezra Miller gjør en virkelig skremmende rolleskildring som Kevin. I tillegg kan man snakke langt og lenge om det kunstneriske, visuelle prosjektet som Ramsay presenterer. Men det har allerede Dag Sødtholt gjort for Montages. Denne filmen er skremmende, men tar aldri fokuset vekk fra mor-sønn-forholdet som både er filmens hjerte og filmens brudd.

Bare for moro skyld: se mash up-en med denne filmen og en annen kjent film med et forstyrret barn ved navn Kevin her:

 

11. Tomboy

2012_10_Tomboy

Tomboy oppdaget jeg først på filmfestivalen i Tromsø, og opplevdes først og fremst som en liten lettelse etter å ha brukt flere dager på tung, mørk og østlig film. Men Tomboy er også mye mer enn bare det. Den tar opp et alvorlig tema, men presenterer det på en lett og ganske barnslig måte. Kjønnsidentitet problematiseres, men føles aldri som et stort problem. Det er nettopp dette grenselandet, mellom det alvorlige og det hverdagslige, som gjør at Céline Sciammas film oppleves så bra. I tillegg må man naturligvis ikke glemme regi og skuespillerprestasjoner. Dette er nok filmen med årets beste barneskuespillere, og både Zoé Héran i hovedrollen som Laure, og den yngre Malonn Lévana føles veldig naturlige som barn. En publikumsfrier er det også, noe som heldigvis endte med at filmen fikk ordinær kinodistribusjon.

 

Gå til neste side for å se topp 10-listen! –>

 

Så er vi over på topp 10-listen!

10. Death of a Superhero

Superhero

Death of a Superhero var en film jeg ikke visste noe særlig om, men beskrivelsen i programheftet til Filmfest Oslo var nok til at jeg valgte å sjekke den ut. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Dette er en sår og humoristisk coming-of-age-film, om kreftsyke Donald, et sted i Storbritannia. Thomas Brodie-Sangster, du vet, gutten i Love Actually (2003), har hovedrollen i filmen, og greier å bære den fint på egne skuldre. Likevel har han med seg stødige og rolige Andy Serkis, i en av hans få roller utenfor motion capture-studioet. Donald prøver å takle sykdommen sin ved å betro seg til tegneserieverdenen han selv skaper, noe som gir noen flotte sekvenser i blanding av animasjon og live action. Han treffer etter hvert på den nye jenta i klassen, Shelly (Aisling Loftus), som får ham til å komme mer ut i den virkelige verden. Selv om historien kanskje er deterministisk, i ordets rette forstand, våger jeg meg nesten til å kalle det en slags feel good-film. Enden er i det minste bittersøt, på herlig melankolsk vis. Det er for meg et mysterium at denne filmen ikke har hatt større fokus, for det fortjener den virkelig. Den har dog knapt hatt andre visninger enn på festivaler, så det er kun et begrenset antall mennesker som har fått sett den. Men la oss bare håpe at den blir å se på en kino nær deg om ikke alt for lang tid. Les hele omtalen min her.

 

9. Amour

2012_9_Amour

Gullpalmevinneren må inn på listen også i år. Denne gangen er det Michael Hanekes Amour. Dette er et mesterlig stykke kammerspill om to menneskers ferd mot den bitre enden. Det er vakkert skildret, men holdt såpass på avstand og med en sånn realisme at det aldri føles påtrengt. Her er det ikke lesset på med patos, og den eneste musikken som brukes er diegetisk (som vil si at musikken er en del av filmens univers, eks. som pianospill eller lyd fra en CD). Det er bare tre år siden Haneke vant gullpalmen sist, for Det Hvite Båndet (2009) noe som gjør ham  til en av de aller største auteurene vi har i europeisk samtidsfilm. Haneke må hylles for sin regikontroll, men mye av æren for denne vakre og triste fortellingen må skuespillerne ha. Vi snakker her om den ypperste klasse av franske skuespillere. Jean-Louis Trintignant husker mange sikkert fra Kieslowskis Rød (1994), og Emmanuelle Riva vil nok av mange forbindes med Alain Resnais Hiroshima, mon amour (1959). Deres skildringer av ekteparet som gradvis må se slutten komme, er noe av det mest såre og hjerteskjærende som har vært vist på lerret på en lang stund. Mindre trist blir det ikke når man innser at man selv en dag vil komme til å oppleve denne aller siste fasen av livet. Sånn er livets gang …

 

8. Polisse – reddende engler

2012_8_Polisse

Selv om den norske tilleggstittelen «reddende engler» kanskje er litt unødvendig, er den også rett på sak. For menneskene i denne filmen er så definitivt reddende engler. Filmen til Maïwenn skildrer livet til de som arbeider på barnevernsavdelingen i politiet i Paris. Vi får se hvilke forferdelser de møter hver dag – helt til det latterlige. Men til tross for alt det fæle man får høre, er det først og fremst varmen til karakterene som sitter i meg etter å ha sett filmen. I to timer får vi bli kjent med en gruppe mennesker som redder barn fra grusomme voksne hver eneste dag, og som også må greie å leve som vanlige mennesker innimellom. Det største problemet er det å klare å holde avstand og ikke bry seg for mye. Da er man knust. Polisse er en av årets mest hardtslående filmer, som handler om helter som virkelig er helter. Vi får servert den ene hendelsen mer sjokkerende enn den neste, men etter hvert blir også vi herdet. Vi må bare la det fare. Til slutt er det varmen mellom menneskene vi husker, og vissheten om at hverdagsheltene finnes, og at de passer på.

 

7. Play

PLAY

«Play slår deg hardt i trynet og stiller deg spørsmål om dine egne fordommer. Troverdighetsnivået er så formidabelt at man kjenner ydmykelsene i magen lenge etter rulleteksten,» skrev jeg i fjor vinter da filmen gikk på kino. Ruben Östlund viser at han er en av de aller ypperste filmskaperne i Skandinavia, og beviser nok en gang hvorfor svenskene alltid har vært oss overlegne i filmbransjen. Det overrasker ikke meg om Östlund i fremtiden vil bli nevnt i samme ordelag som Lars von Trier og kanskje Ingmar Bergman. Jeg gleder meg i alle fall til hans neste prosjekt (som er i produksjon nå). Play er samfunnskritsk, men også helt fri for føringer i sin nærmest dokumentariske form, og er samtidig like spennende som en thriller. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta filmen med på fjorårets toppliste, da jeg hadde sett den på BIFF samme høst, men siden den ble vist ordinært på kino i begynnelsen av 2012, følte jeg at jeg måtte spare den. Og et år senere står den altså fremdeles like sterkt på listen. Les hele omtalen min av filmen her.

 

6. Muldvarpen

2012_6_Tinker Tailor Soldier Spy

Siden jeg først bestemte meg for å bruke norske titler på denne listen, ble jeg da nødt til å omtale Tomas Alfredssons mesterlige filmadaptasjon som Muldvarpen. Dog foretrekker jeg nok originaltittelen Tinker, Tailor, Soldier Spy, som på mange måter greier å understreke mystikken og det puslespillaktige ved filmen. Dette er altså filmatiseringen av John Le Carrés spionroman med samme navn. Men det er absolutt ingen vanlig spionfilm (særlig om man forbinder spioner med James Bond). Filmen har en narrativ struktur som ikke er spesielt enkel å følge, men som ved et par gjennomsyn gjør at man virkelig engasjerer seg i historien. Filmen er spekket med kjente skuespillere, og portretteringen av George Smiley var etter min mening rollen som burde gitt Gary Oldman den etterlengtede Oscaren. Andre navn verdt å få med seg er John Hurt, Mark Strong, Tobey Jones, Colin Firth og Benedict Cumberbatch. Men det som virkelig gjør filmen uforglemmelig er måten Alfredson håndterer det stilistiske uttrykket. Hoyte Van Hoytemas foto er helt utrolig, med fargebruk og tekstur jeg sjelden har sett på film. I bakgrunnen ligger Alberto Iglesias behagelige jazztoner. Og når det hele kulminerer i avslutningen er det liten tvil om at dette er et solid stykke spion- og periodefilm. Men først og fremst en film om menneskelige relasjoner.

 

5. Moonrise Kingdom

2012_5_Moonrise Kingdom

Wes Andersons nyeste film ble tidlig av året en av filmene jeg så mest frem til. Og etter premieren i Cannes og de første reaksjonene kom, ble forventningene skrudd til himmels. Men hvor skal man egentlig starte med å beskrive den? Moonrise Kingdom er så veldig mye. Det er en romantisk historie om kjærligheten som overvinner alt, det er en oppvekstskildring om barn som blir sendt på sommerleir om sommeren, siden alt ikke er helt bra hjemme. Etter et nylig gjennomsyn nå i jula oppdaget jeg en liten kritikk av det amerikanske militæret, og spesielt seriøsiteten deres. Speiderne speiler på en måte det mer seriøse militæret, og benytter seg av akkurat de samme, ganske tåpelige konvensjonene som brukes i virkeligheten. Men det blir gjort med et sånt hjerte og en sånn skjarm at det aldri egentlig setter noe i dårlig lys.

Men i tillegg til hva filmen handler om, er det også like interessant å se på hvordan den ser ut. Wes Anderson leker seg med filmmediet og komponerer bilder på sin egen måte. Eksempelvis er ikke dialoger mellom karakterene filmet skrått fra siden, slik det vanligvis gjøres for å skape en følelse av at vi står litt på siden og ser på dem, men heller filmet rett forfra. Den eneste gangen Wes Anderson faktisk bruker den konvensjonelle måten å filme en sånn scene på, er for å skille den ut fra andre dialoger. Dette er et av mange spesielle stiltrekk som auteuren Anderson benytter i Moonrise Kingdom.

Les hele omtalen min av filmen her.

 

Steve McQueens nyeste film tar opp det skambelagte temaet sex. Konklusjonen er ikke at sex er noe skamfullt, men at det ligger mye skam i sex. Brandon (Michael Fassbender) lider av sex-avhengighet, noe som både er pinlig og ubehagelig. Så dukker søsteren hans opp (Carey Muligan), noe som gjør tilværelsen hans enda vanskeligere. Det er ikke handlignen i filmen som er det mest interessante, men det som ligger mellom linjene. Tematisk er Shame en viktig film, om et tabubelagt tema som ikke får oppmerksomhet så ofte. Filmen bærer også preg av tydelige auteur-trekk, til tross for at det bare er regissørens andre spillefilm. Lange tagninger med en viss distanse til karakterene gjør at vi får et litt platonisk forhold til dem, men samtidig greier skuespill og dialog å skape en nærhet til protagonisten vår likevel.

Men så må vi heller ikke her glemme stilen. Det er måten filmen greier å fange den atmosfæriske stemningen av New York, og hvordan byen i seg selv blir som en karakter, som virkelig vant meg over. Høydepunktet er nok en helt nydelig fremføring av «New York, New York», sunget av Carey Muligan, som greier å fange sårheten i tilværelsen.

Les hele anmeldelsen min her.

Det siste kapittelet i Batman-trilogien til Christopher Nolan befester denne filmserien som et av våre store og viktige filmverk. Dette er interessant også i et kulturelt og sosialt perspektiv. For hva var egentlig en superheltfilm før Nolan laget Batman Begins? Stort sett var tegneseriebaserte superheltfilmer som regel laget for ren underholdning, og veldig sjeldent tatt som seriøse filmer. Jeg prøver ikke å påstå at alt som var laget før var dårlig, men bemerker at de aldri ble tatt spesielt godt imot av mer seriøse filmkritikere. For eksempel å gi Oscar til en tegneseriefilm var jo (og er egentlig fremdeles), uhørt. Men så kom altså denne briten og bestemte seg for å gjøre Batman. Og her skulle det gjøres på skikkelig realistisk, og samfunnsrelatert vis. I den første filmen ble karakteren etablert, og vi følger en ganske standard oppskrift på narrasjon og dramaturgi. Men så bestemmer Nolan seg for å droppe alt som forbindes med superhelter og tegneserier, og heller lage en ren thriller, der hovedpersonen tilfeldigvis bærer maske om natten. The Dark Knight ble umiddelbart anerkjent som en moderne klassiker, og plutselig begynte man også å diskutere filmen i sammenheng med Oscar-forløpet, (men det var kun avdøde Heath Ledger og lyddesigneren som fikk pris under den prestisjetunge utdelingen).

Så kommer vi da til det siste kapittelet, hvor Nolan igjen prøver å gjøre noe nytt med sjangeren. Realismen er der fremdeles, men The Dark Knight Rises er ikke like mye katt-mus/politi-røver-lek, som forgjengeren var. I stedet er det psykologien og det store spørsmålet om hvorfor Bruce Wayne (Christian Bale) må kle seg opp som flaggermus om natten og redde det alltid så utsatte Gotham, som driver filmen. Bane (Tom Hardy) er også en plage, og Selina Kyle, aka Catwoman (Anne Hathaway), er også ganske så mystisk, men viktigere er egentlig Batman selv og byen han elsker. Også blir det jo emosjonelt også, og avslutningen er jo faktisk en avslutning på Batman-trilogien. Jeg håper virkelig Hollywood lar dette filmverket få stå i fred!

Christopher Nolan har ført Batman gjennom en klassereise, da fenomenet tidligere ble brukt i masseprodusert populærkultur, men nå ble brukt i mer finkulturell film.

Også blir det jo veldig spennende i det thrillerformatet som Christopher Nolan fikser så godt. I det hele tatt er The Dark Knight Rises en virkelig bra film, som også har vokst mye siden jeg skrev anmeldelsen min i sommer, (da jeg måtte påpeke noe kritikk). Les den her.

Hvorvidt dette kan regnes som en film på 2012-lista eller ikke, er egentlig litt usikkert. Margaret ble spilt inn på midten av 2000-tallet, og brukte seks år på å komme til distribusjon. Filmen ble vist på et lite utvalg av kinoer i USA, siden 20th Century Fox nedprioriterte hele lanseringen. I Norge kom den på DVD nå i år, og har aldri vært vist på kino, annet enn Lillehammer Filmklubbs visning nå i høst. Og det er med disse begrunnelsene jeg mener at jeg kan sette den på en liste for 2012. Og dette er virkelig en film som bør få oppmerksomhet. Kenneth Lonergans film er ikke bare god. Den er helt fantastisk! Det lages nesten ikke denne typen filmer lengre, men det er liten tvil om at dette vil bli regnet som en av de store amerikanske klassikerne i fremtiden.

I post-9/11-perioden følger vi Lisa (Anna Paquin), en ganske så vanlig tenåring som bruker tiden på å finne seg selv. Så skjer katastrofen. Hun blir på et vis delaktig i en trafikkulykke der en kvinne omkommer. Skyldspørsmålet begynner å krype inn over henne, og filmen tar i utgangspunktet for seg hvordan denne hendelsen påvirker hverdagen hennes i tiden fremover. Dette er en film om en periode av Lisas liv, og om karakterene som omkranser henne. Moren hennes (J. Smith-Cameron) er teaterskuespiller og prøver å bry seg om datteren sin, men ender med å være mest oppslukt i sitt eget liv og egne eventyr. Mor-datter-forholdet settes på prøve i en vanskelig tid for dem begge, noe som skildres på et utrolig godt vis.

Margaret vil nok ikke ansees som en kunstfilm. Det er en ganske tradisjonelt fortalt coming-of-age-fortelling, men det gjøres bare så innmarri bra! Til Lisa får vi et sterkt elsk-hat-forhold, da vi elsker henne som karakter, men misliker sterkt mange av valgene hun gjør. Filmen er en feministisk film, da det kun er kvinnene som har handlekraft. Mennene rundt dem er alle passive og tilbakelente, (med blant andre Jean Reno, Matt Damon, Matthew Broderick, Kieran Culkin og Kenneth Lonergan selv).

Jeg kan skrive mye om Margaret, for filmen er så mye. Men når den, etter tre timer i den utvidede versjonen, til slutt ender, så ønsker man fremdeles at den skal fortsette, at vi skal kunne se hvordan livet går videre for disse karakterene vi etterhvert har blitt så glade i. Margaret sitter i meg lenge etter at den var ferdig sett, og er definitivt årets beste amerikanske film!

Årets beste film er kanadisk og på fransk. Xavier Dolans mesterverk hadde visning i Cannes, (dog utenom hovedprogrammet), til vill jubel fra alle tilstede, (i følge kilder). Da jeg endelig fikk mulighet til å se den under Oslo Internasjonale Filmfestival i slutten av november, måtte jeg utnytte begge anledningene og se den to ganger, noe det absolutt var verdt. Laurence Anyways er et kunstprosjekt i stor skala av de sjeldne. Også i denne filmen er det kjønnsidentitet som blir tatt opp, men på en helt annen måte enn den sobre og mer antydende Tomboy. Laurence (Melvil Poupaud) er en mann som ønsker å være en kvinne. Vi følger hans reise i omvendelsen. Men først og fremst er dette en kjærlighetshistorie. Fred (som i denne sammenhengen er et kvinnenavn – ikke la deg forvirre av dette), spilt av Suzanne Clément, står ved kjærestens side, til tross for den helt spesielle situasjonen. Men samlivet er ikke enkelt, og det ender med å være en Romeo og Julie-historie, om de to som elsker hverandre, men som av forskjellige årsaker aldri kan få hverandre.

At regissøren bare er 23 år gammel, og nå er i gang med sin fjerde spillefilm, sier litt om hvilket talent vi her snakker om. Og filmen bærer intet preg av hans unge alder. Filmen diskuterer tematikken sin på en imponerende voksen måte, noe som gjør det til et mesterlig filmstykke. Og midt inne i det modne snakket, får vi også sekvenser i leken og kunstnerisk stil. Flere av musikksekvesnene reiser kinosalen til taket!

Filmen er kanskje heller ikke ”for alle”. Til det er den nemlig for bra. Et 168 minutter langt kjærlighetsdrama med sterke kunstneriske ambisjoner, tærer nok på tålmodigheten til de som er ute etter lettbeint og umiddelbar underholdning. Men om du setter av tid til den, er dette virkelig en film som vil sitte i deg en god stund.
Derfor kårer jeg Laurence Anyways til årets beste film, med sterke forhåpninger om at den får et større norsk publikum i 2013. Jeg har for øyeblikket egentlig ikke så mye å tilføre det jeg skrev i min omtale om filmen, så les heller den.

Med denne listen mener jeg at 2012 har vært et godt filmår. Hvor godt må nesten ettertiden dømme. Det var på forhånd forventet at dette året ville bli et stort filmår, men min opplevelse var faktisk det at det ikke var de med størst forventninger til som var de filmene som sitter sterkest på minnet. Det var de mindre overraskelsene underveis som får definere 2012. Og med det ser jeg derfor veldig positivt på det kommende året. Jo, det er mange filmer det er knyttet store forventninger til, (nå aller først er det selvfølgelig Quentin Tarantinos Django Unchained som står øverst på forventningsskalaen, og senere får vi P.T. Andersons The Master, forhåpentligvis Lars von Triers Nymphomaniac-prosjekt og selvfølgelig Hobbiten: Smaugs Ødemark), men jeg tror også det vil komme masse filmoppdagelser underveis som jeg enda ikke aner noe om, men som vil være gledelige overraskelser.

Kommentarer