Den musikalske lekenhet i Veronikas to liv

I denne analysen trekker vi frem en gammel klassiker, signert Krzysztof Kieslowski, hvor vi ser nærmere på filmens musikalske kvaliteter.

Veronikas to liv og «trefarge-trilogien» til Krzysztof Kieslowski relanseres på kino i disse dager. Vi trekker i den anledning frem denne analysen av musikkbruken i mesterverket fra 1991. Artikkelen er en forenklet utgave av en eksamensoppgave om hvordan musikken og lyden påvirker filmen.

Veronikas to liv er, med hånden på hjertet, en av de estetisk vakreste filmene jeg har opplevd. Fortellingen bærer både mystikk og romanse, og formidler det gjennom en helt fabelaktig audiovisualitet. Filmen har kanskje falt litt i skyggen av Krzysztof Kieslowskis kjente trefarge-trilogi, men er nok et kunstverk som i større grad står på egne ben, og som formidler et helt særegent uttrykk. Veronikas to liv er kunstfilm, ikke av den provoserende og utfordrende sorten, men av den vakre og romantiske.

Noe av det jeg finner mest fascinerende ved filmen er hvilken rolle musikken har. Zbigniew Preisners musikk flyter inn og ut av seerens og rollefigurenes bevissthet og snirkler seg inn i filmens komplekse mønster. I denne analysen vil jeg se litt på hvordan musikken påvirker filmens handling og hvordan den også påvirker karakterenes gjerninger, i tillegg se litt filmmusikkens kontekst.

Men først et kjapt handlingsreferat: Veronikas to liv forteller to historier om to kvinner, (begge spilt av fantastisk flotte Iréne Jacob), der den ene bor i Polen og den andre i Frankrike. Filmen viser to beretninger om kjærlighet, der Weronika i Krakow dedikerer (og ofrer) seg til musikken og sangen, mens Veronique i Paris søker etter en mystisk mann som tar kontakt med henne. Det viser seg at de to kvinnene har en slags telepatisk kobling som gjør at den ene føler hva den andre opplever. De respektive historiene har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre, men her og der får vi små hint om denne gåtefulle, uforklarlige sammenkoblingen.

Innenfor filmvitenskapen snakker man gjerne om lyd som er diegetisk og ikke-diegetisk. Dette betyr enkelt nok at lyd som befinner seg i filmens univers og som karakterene kan høre, er diegetisk lyd, mens lyd som ikke befinner seg i filmens univers, som for eksempel stemningsskapende filmmusikk, er ikke-diegetisk. Tradisjonelt er diegetisk og ikke-diegetisk lyd og musikk strengt adskilte, men i Veronikas to liv blir disse grensene utfordret. Ikke bare eksisterer hovedtemaet for karakterene, men den har til og med en narrativ funksjon. Musikken, som skaper stemningen til filmen, får også rollefigurene til å handle, til å gjøre ting, noe som gjør den mye mer kraftfull.

Van den Budenmayer

I filmens mystiske vesen er det også litt interessant å se hvordan Kieslowski og Preisner har greid å skape en mystikk rundt musikken som også går utenfor filmen og ut i den virkelige verdenen. Hovedmotivet høres for første gang i sin helhet under en dramatisk (og legendarisk) konsertscene et stykke ute i filmen. Stykket heter i partituret ”Van den Budenmayer: Concerto en mi mineur – SBI 152 – Version de 1798”, og spiller på en fiktiv komponist som de to benyttet seg av i flere filmer, kalt Van den Budenmayer. Denne karakteren blir omtalt som en seriøs og virkelig person, og det gikk til slutt så langt at Preisner ble beskyldt for å plagiere Budenmayer – mens det i virkeligheten var hans egen musikk. Litt senere i filmen blir musikkstykket forklart av musikklærerinnen Veronique. Hun forteller klassen sin om en nyoppdaget romantisk komponist, og selv om hun ikke nevner ham med navn, kan vi se at det står ”Van den Budenmayer” på tavlen i bakgrunnen. Fortellingen om musikken ble så troverdig fortalt at den fløt ut av filmen og ut i den virkelige verden. Og da begynner den spennende diskusjonen om hva som er virkelighet og hva som er fiksjon.

Her er vi også inne på hvordan musikkstykket også spiller en narrativ funksjon – altså påvirker fortellingen. Musikkstykket ”Van den Budenmayer” får Veronique til å følge etter en mystisk mann. Weronika i Polen får et skjebnesvangert møte med musikken. Musikken flyter og snirkler seg inn og ut av diegesen og påvirker handlingene som gjøres. Den blir også en representant for den telepatiske kommunikasjonen de to kvinnene har, noe som gjør den viktig både i og utenfor diegesen og skaper et meget komplekst bilde av filmens musikalske prosjekt.

Ledemotivet

Melodien som går igjen gjennom Veronikas to liv har en helt særegen karakteristikk som virkelig setter sitt preg på filmen. Men hva er det Preisner gjør som gir det den klangen og tonen som den har? Nedenfor ser vi notene til melodien:

Stykket spilles i E-moll, en toneart som ofte benyttes i musikk som skal virke trist eller melankolsk. Melodien er enkel og oversiktlig med en klar struktur, noe som gjør den lett å kjenne igjen, og får derfor en mye sterkere kraft i filmen. Siden den brukes diegetisk er det helt avgjørende at det er en melodi man husker og som setter seg på hjernen. Det viktigste motivet i melodien er den første takten. Her settes både rytmen og toneart. Det er flere ganger i filmen vi kun hører denne første takten, men vi som lyttere vil automatisk gjenkjenne motivet og forbinde det med resten av melodien. Den neste takten er en slags sekvensiering av den forrige, der de to første notene er flyttet et steg opp. Så går melodien over i en litt annen form, med løpende åttedeler, men avslutter med en rytme som minner om begynnelsen og avslutter på grunntonen, og derfor danner en helhet.

Grunnen til at dette ledemotivet forbindes med mystikken i filmen skyldes først og fremst hvordan vi kobler lyd og bilde sammen. Vi hører melodien når Weronika dør, og vi hører den igjen når det gis hint om en sammenkobling mellom de to kvinnene. Dette er likevel ikke en regel som følges fast gjennom hele filmen. Veronikas to liv er en modernistisk, europeisk film som ikke nødvendigvis følger de samme konvensjonene og reglene som man gjerne er vant med. Og i stedet for å forbinde visse melodier med aspekter av handlingen brukes musikken i høyere grad til å skape følelser.

Samtidsmusikk og nyromantikk

Originalskrevet filmmusikk er samtidsmusikk. Det er noe som er skrevet i tiden da filmen kom, og det kan derfor ikke kategoriseres som noe annet. Likevel utgjør definisjonen av musikken i Veronikas to liv en viktig rolle for filmen. For i filmens diegese (univers) skal musikken være klassisk musikk, og skrevet av en komponist som levde rundt århundreskiftet til 1800. Så selv om vi på et utenforstående nivå må definere musikken som samtidsmusikk, må den i diegesen defineres som romantisk musikk fra begynnelsen av 1800-tallet. I denne sammenhengen er det nok lettere å kalle det for en form av nyromantikk, som dukker opp uavhengig av tid.

Innenfor modernistisk film på 1980-90-tallet kan man se antydninger til en nyromantisk bølge i bruken av musikk. En av de fremste komponistene her, i tillegg til Preisner, var Eleni Karaindrou, som blant annet hadde et tett samarbeid med regissøren Theo Angelopoulos. Filmkomponist og teoretiker Miguel Mera, skriver blant annet i en tekst om Karaindrou og Angelopoulos, at musikken etablerer det filosofiske nivået i filmen, og fungerer verken abstrakt eller representativt, men innkapslende. Dette kan komme av det tette samarbeidet mellom komponisten og regissøren. Kieslowski og Preisner hadde et tett samarbeid, som varte helt til regissørens bortgang i 1996.

Den romantiske musikkstilen kan variere stort ut fra hvor man befinner seg. Norsk romantisk musikk, gjerne representert med Edvard Grieg, vil ha en helt annen klang enn de greskklingende melodiene som Karaindrou var inspirert av. Preisners musikk er sentraleuropeisk, og sammenlignes ofte med for eksempel Richard Wagner og Ludwig van Beethoven.

Konklusjon

Veronikas to liv kan analyseres og tolkes på mange måter, men jeg tror nok at det hadde vært svært vanskelig å unngå å snakke om musikken i en analyse av filmen, siden den har en påvirkning på både estetikk (stemning og tonalitet), narrasjon (påvirkning på fortellingens handlingsforløp) og tematikk (musikkens tette sammenkobling med den telepatiske kommunikasjonen kvinnene har). Musikken her er helt avgjørende for hvordan seeren opplever Veronikas to liv, og at filmen ville fått et helt annet uttrykk med en annen type musikk. Zbigniew Preisner har satt sitt tydelige merke på Kieslowskis visjon, med en mystisk og ikke minst meget vakker og uforglemmelig musikk som man kan reflektere over på nytt og på nytt.

Kommentarer