Sensuren av Sansenes Rike

Fra forbudt film til allemannseie. En gjennomgang den norske sensuren til Nagisha Ôshimas kontroversielle film fra 1976.

Denne teksten er en eksamensoppgave fra faget film- og fjernsynshistoriens historiografi på linjen ved film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen i Lillehammer. Teksten er kuttet ned og forenklet litt (dog ikke så mye), men vil nok fremdeles bære preg av å ha en akademisk form.

Den japanske filmen Sansenes Rike (Ai no korîda), regissert av Nagisha Ôshima, bredde om seg med kontroverser da den først hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i 1976. Den mottok både jublende omfavnelse og hard kritikk. Den ble kritisert for å være spekulativ pornografisk, og samtidig tatt imot som en ren kunstfilm. Først 23 år senere ble filmen tatt inn i Norge av distribusjonsselskapet Arthaus. De mottok 50 000 kr. fra Norsk Filminstitutt i importstøtte. Like etter ble filmen forbudt visning etter at Statens Filmtilsyn (nå Medietilsynet), fant at filmen krenket sømd. Filmens pornografiske innhold, med tydelig fokus på eksplisitte sexscener, gjorde at tilsynet fant filmen i strid med straffeloven. Arthaus gikk til forsvar av filmen, og etter en runde gjennom klageinstanser ble filmen til slutt lovlig for visning i 2001. To år senere trosset til og med daværende kringkastingssjef Jon G. Bernander de konservative samfunnsrøstene og satte filmen opp som lørdagsfilm på NRK 2.

Flere spørsmål reiser seg til denne historien. For det første, hvorfor ble ikke filmen importert til Norge før 1999? Hva gjorde at filmen ble vurdert som sømmelighetskrenkende? Hvordan ble denne oppfatningen snudd bare to år senere? Problemstillingen denne teksten tar for seg blir: hvordan gikk Sansenes Rike fra å være en forbudt kinofilm til å havne på alles TV-skjermer bare noen år senere?

Teksten benytter seg av en rekke gamle avisartikler som i hovedsak er brukt til å bekrefte faktiske hendelser. Som regel finnes det også flere artikler som bekrefter det samme. Jeg har prøvd å være balansert i hvilke nyhetsredaksjoner jeg har benyttet meg av, men det er stor forskjell på tilgjengeligheten til de forskjellige arkivene. Artikler fra Aftenposten ender derfor med å være i majoritet, men henvisningene handler som regel ikke om meninger, men om spesifikke hendelser, hvor det spesifikke opphavet derfor ikke vil være like relevant.

Fra moralsk sans til Sansenes Rike

Sensuren på 1960- og 70-tallet
For å forstå hvorfor Sansenes Rike ikke ble importert til Norge etter verdenspremieren i 1976, må vi først få en forståelse for hvordan norsk sensurhistorie har vært, og særlig hvordan den fremsto på 1970-tallet.

I boken Film til Folket: Sensur og kinopolitikk i 100 år beskriver Ove Solum, professor ved instituttet for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, norsk sensurhistorie i tre faser: Den første var rundt opprettelsen av kinoloven i 1913. Det var stor debatt rundt dette nye mediet som de fleste mente kunne være svært skadelidende for den unge generasjonen. Fastlagte lover og regler måtte på plass, og dette førte til at den såkalte kinoloven ble opprettet dette året (med offisiell start 1. januar 1914). Påfølgende var det også stor debatt rundt hvordan film skulle sensureres. Hva var anstendig å vise og hva var ikke? Aldersgrenser var ikke innført på samme måte som det er i dag, så hovedregelen var at det totale kinopublikummet skulle behandles som barn. Den andre fasen var sensurdebatten som oppstod på 1960- og 70-tallet, da film hadde blitt etablert som et kunstnerisk verdifullt medium, men samtidig slet med streng statlig kontroll. Etter mye press ble det i 1969 opprettet en ny aldersgrense, 18 år, som gjorde at man kunne vise mer eksplisitt sex og vold for et voksent publikum, med mindre klipp av Statens Filmkontroll. Den tredje fasen er dereguleringen og privatiseringen av kinomarkedet, som begynte allerede tidlig på 1980-tallet, og har vart frem til i dag. Kinomarkedet er i endring, og kinoloven har også endret seg betraktelig. I 1987 ble den gamle loven forkastet til fordel for en nyskrevet lov som også inkluderte videoen, og etter år 2000 har det ikke vært noen tilfeller av forbud mot kinofilmer, (Solum, 2013).

Historien om Sansenes Rikes vei til det norske folk tar del i både den andre og den tredje fasen. Filmen hadde sin verdenspremiere i en tid hvor det norske fokuset på sensur var i sterk endring. Likevel ble ikke filmen prøvd importert i dette tidsrommet. Å finne de helt eksakte årsakene til dette er vanskelig, og det ligger ingen begrunnelse for hvorfor filmen ikke ble valgt av norske distributører. Man kan likevel gjøre seg noen spekulasjoner, og den umiddelbare antakelsen er at importørene fant det så lite sannsynlig at filmen ville sluppet gjennom Statens Filmkontroll at det strengt tatt ikke var vits å prøve. Sensorene hadde tidlig på 1960-tallet sett at filmene begynte å endre karakter, ved å ty til mer spektakulære ingredienser i kampen mot fjernsynet. I dette innebar det mer vold og mer sex. Loven om offentlig forevisning av kinematografbilleder, til vanlig kalt Kinoloven, § 8 første ledd sier i 1960 at «Filmkontrollen må ikke godkjenne bilder som den mener det ville stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende å vise offentlig». Denne loven ble aktivt benyttet av sensorene i sin moralske kamp mot den uanstendigheten som snek seg mer og mer inn på kinolerretene. Selv anså de inngrepene som et berettiget vern mot den internasjonale filmindustriens volds- og sexspekulasjoner, (Dahl & Bastiansen, 2000, s. 261).

Sigurd Evensmo

Kjente eksempler på filmer som ble ansett som for moralsk nedbrytende, er Ingmar Bergmans Tystnaden (1963) og Vilgot Sjömans Jag är Nyfiken – en film i gult (1967). Begge de to svenske filmene ble klippet ned før de kunne vises i Norge. Førstnevnte inneholder en lengre sexscene, hvor det meste som vises bare er et par nakne kvinnebryster, men hvor lengden og intensiteten på scenen ble for sterk kost for sensuren. I Nyfiken er en brutal sexakt, på grensen til voldtekt, klippet ned. Begge filmene er likevel ansett som kunstnerisk høyverdige, noe som fikk journalist og filmsensor Sigurd Evensmo til å ytre en bekymret tanke: Han understreker i Den nakne sannheten (1971) at han har stor respekt for kunstfilmene som utforsket sex på film, men mente det var svært problematisk at disse som regel ble plassert i samme bås som andre underholdningsfilmer, (Evensmo, 1971). Sensuren av de nevnte filmene var derfor noe av det som førte til at en debatt om sensur og klassifisering av kunstfilm slo seg opp. I bresjen for kampen stod Foreningen Fri Film, som i 1968 ble stiftet som en forening med formålet om «organisering av personer med interesse for verdifull film og fremme størst mulig frihet for filmen som kunstart», (Nordhus, 1969, s. 1). I 1969 gikk de, med formann Sylvi Kalmar i spissen, til sak mot Staten, siden de mente filmkontrollen drev brudd på ytringsfriheten, (Nordhus, s. 8). Presset resulterte blant annet i innføringen av den nye 18 års-grensen, som skulle gi mulighet til å vise film tilpasset et voksent publikum og unngå den strenge sensuren. Endringen gjorde først og fremst at flere filmer unngikk totalforbudet, men fremdeles ble mange filmer klippet.

Tystnaden

Sansenes Rike
Dette viser at selv med en 18 års-grense var det fremdeles mye som ble klippet, og det blir derfor naturlig å anta at Sansenes Rike hadde blitt for sterk kost for Statens Filmkontroll i 1976. Filmen sjokkerte Cannes-publikummet ved sin premiere i 1976, og skapte mye oppmerksomhet i verdenspressen. Aftenpostens Gunnvor Gjessing skrev at «Årets skandalesus har stått omkring den japanske «Sansenes Herredømme», der Nagisha Ôshima beveget seg i grenselandet mellom det erotiske, pornografiske og makabre …» (Gjessing, 1976).

Filmen er løselig basert på en sann historie fra 1930-tallets Japan, hvor en prostituert kvinne på et bordell, Sada, (spilt av Eiko Matsuda) forelsker seg i bordellmannen Toku (Aoi Nakajima). De får et lidenskapelig forhold, hvor særlig hun blir mer og mer besatt av ham og hans lem. Filmen utforsker forskjellige former for sex, og går etter hvert over i det sadomasochistiske. Det ender i en akt hvor Sada tar livet av Toku i ren besettelse og kastrerer ham post mortem. Sexscenene som vises er svært eksplisitte, og så store deler av filmen er preget av disse skildringene at mange anså filmen som ren pornografi. Selv om filmen i dag i hovedsak ansees som et kunstverk, var debatten om dette lenge høyrøstet. Regissøren selv uttalte at filmen var en radikal forlengelse av mulighetene til pornografien, og som en testarena for utfordringene med denne «uanstendigheten» på film (Williams, 2008, s. 183). I praksis mente han at filmen heller var en pornografisk film som utnyttet kunstneriske virkemidler, fremfor en kunstfilm som brukte pornografiens språk. Regissørens uttalelse kom i anledning rettssaken mot ham i Japan[footnote]Filmen ble filmet i Japan med japanske skuespillere, men med franske midler. Negativene ble også sendt til Frankrike for å klippes. Dette var for å unngå den strenge sensurloven i Japan. Ved at filmen fremsto som fransk, kunne filmen derfor «importeres» til Japan og Oshima unngikk å bli dømt for loven mot pornografi. Derimot ble manuskriptet til filmen publisert i Japan, og regissøren ble anmeldt for sin ‘uanstendighet’. I denne sammenhengen hevdet han at dette var pornografi fremfor kunst, men at den største uanstendigheten var de strenge, japanske lovene. (Williams, 2008, s. 188-189)[/footnote] etter filmens lansering.

Filmteoretikeren Linda Williams påpeker derimot at filmen trolig er den første i verden som lykkes både som pornografi og som kunst, og har blitt en viktig inspirasjon til yngre filmskapere (eks. Catherine Breillat, Patrice Chéreau, Michael Winterbottom og Lars von Trier), som har tatt med seg dette virkemiddelet inn i sine filmer, (s. 213). Williams understreker filmens kunstneriske kvaliteter ved blant annet å se på symbolbruk og fargepaletter, og se det seksuelle innholdet som en slags metafor. Hun sammenligner forskjellige typer fremstillinger av sex, hvor hun mener Sansenes Rike forholder seg mer til ars erotica, et begrep Michel Foucault introduserte som beskrivelse på sex som en kunstform, i stedet for den mer vestlige, pornografiske scienta sexualis; en mer vitenskapelig fremvisning av sex, (s. 195).

Importtrøbbel
Om man forholder seg til Sansenes Rike som en kunstfilm, burde det ikke være umulig å tenke seg at filmen kunne fått norsk import i 1976. 18 års-grensen hadde blant annet som mål å sikre at kunstfilmene ikke ble betydelig berørt av filmkontrollen. Derimot kan en annen årsak ha med importproblemer på 70-tallet. I et innlegg i Aftenposten 6. september 1978 etterlyser Statens filmimportstøtteutvalg, her signert tidligere Fri Film-formann Sylvi Kalmar og filmjournalistene Per Haddal og Gunvor Gjessing, flere Cannes-filmer på norsk kino. De finner det merkelig at norske importører nedprioriterer filmer fra Cannes, og nevner både Alain Resnais Stavisky og Providence, Andrzej Wajdas Marmormannen og Ôshimas Sansenes Rike. Til slutt skriver de at «Det er knapt i samfunnets interesse at såvel antall filmer som mangfold stadig reduseres.» (Haddal, Kalmar, & Gjessing, 1978).

Ser vi nærmere på hvordan situasjonen for filmimport faktisk var i 1976, kan det kanskje gi et lite svar på hvorfor Sansenes Rike ikke ble importert. På grunn av økonomiske uenigheter mellom de amerikanske distribusjonsbyråene og Norsk kino- og filmfond, gikk amerikanerne inn for leveringsstopp – en slags streik – i 1976. Uenigheten kom etter at kinoskatten bortfalt i 1969 og filmleiene måtte reforhandles. Dette førte til noen midlertidige løsninger som fungerte noen år, men som amerikanerne sa opp i november 1974. Etter forhandlinger frem og tilbake gikk de amerikanske byråene inn for denne protesten våren 76. Dette førte til at Kommunenes Filmcentral (KF) måtte trå til med en kriseløsning, og stå for hovedimporten av filmer til landet. Hele sommeren og utover høsten importerte de ikke-amerikanske filmer til det norske kinomarkedet. KF mottok mye skryt for filmvalgene de gjorde, men det var stort sett publikumstrekkere som skulle bøte for de manglende Hollywood-filmene. Importen ble altså mer internasjonal, men førte ikke til en økning av kunstnerisk mangfold. Dette konkluderte også det nylig opprettede Norsk Filmråd med i sin rapport fra 1978. Rådet ble oppnevnt for å være et rådgivende organ i filmspørsmål, og hadde representanter fra Staten, Kommunale Kinematografers Landsforbund (nå Film & Kino), distributørene, produsentforeningen og Norsk Filmforbund. Rådet registrerte at 88 % av filmene fra perioden 1970-1976 bestod av såkalt «trivialfilm», eller underholdningsfilm, mens bare 12 % av filmene var av ambisiøs, kunstnerisk kvalitet. De savnet også flere filmer fra andre deler av verden og konkluderte med at situasjonen anno 1978 ikke tilfredsstilte det kulturpolitisk forsvarlige utvalget av film som burde føres til landet, (Disen, 1997, s. 227-231).

Dette viser at det var generelt en manglende import av kunstnerisk, ambisiøse filmer fra det internasjonale markedet i perioden rundt verdenspremieren av Sansenes Rike. Det fører seg også inn under begrunnelsen om hvorfor filmen ikke ble importert til Norge. KFs filmimport sommeren 1976 gjorde at antallet ikke-amerikanske filmer økte, men dette var i hovedsak publikumsfriere, og kan antas å ha tatt plassen til de smalere filmene, slik Nagisha Ôshimas film må sies å være. Som vi ser i avisinnlegget til Haddal, Kalmar og Gjessing var filmen etterspurt, og det burde være mulig å få satt den opp noen år etter den originale kinopremieren 15. mai 1976 – også etter problemene med distribusjonen hadde løst seg. Men filmens svært eksplisitte innhold av sex ville gjort importen svært problematisk. Det er i alle fall svært sannsynlig at dette er noe av grunnen til at det tok 23 år før Arthaus turte å sende Sansenes Rike inn til forhåndssensur i 1999.

Norgeslanseringen og tilsynets forbud

Filmklubber for kontroversiell film
Selv om Sansenes Rike ikke ble prøvd for Statens Filmtilsyn (som erstattet Statens Filmkontroll i 1993) før 1999, var interessen for den stor lenge før. Filmens første visning i Norge var i anledning Tromsø Internasjonale Filmfestival vinteren 1991. Det var P2-reporter Einar Guldvog Staalesen som valgte med seg filmen til festivalen.  Filmklubben i Tromsø viste den på nytt senere det samme året etter at filmen ble den mest sette og mest likte under festivalen, (Sønvinsen, 1991). Visningene her gikk greit for seg, uten de store reaksjonene. Mer problematisk ble det derimot for filmklubben i Bergen som noen år senere satte opp filmen. I 1996 ble de anmeldt av en privatperson som mente den stred mot straffeloven om visning av pornografi. Saken ble likevel henlagt, siden politimesteren ved Bergen politikammer mente noe lovbrudd ikke hadde skjedd. («Filmklubben anmeldt,» 1996).

Filmklubber har alltid vært i opposisjon til gjeldende sensurordninger, og har opptil flere ganger stått i strid med loven, slik som i saken ovenfor. Forfatteren Arnulf Øverland ble for eksempel i 1933 nødt til å sone en natt i fengsel etter å ha vist film offentlig uten rettighetene i behold[footnote]Øverland var egentlig ikke tilhenger av filmmediet, men snudde etter hvert da han ble leder av Folkefilmforeningen. Foreningen søkte, på samme måte som filmklubber og Fri Film gjorde senere, at kinoene viste filmer av høyere kunstnerisk kvalitet. Første visning ble en stor publikumssuksess, og i innledningen kom Øverland med sterk kritikk av norsk filmpolitikk. For ulovlig fremvisning av film ble han dømt til 50 kr i bot eller én natt i fengsel. Som en protest gikk han for sistnevnte. (G. Iversen, 1993, s. 9-12)[/footnote], (G. Iversen, 1993, s. 9). Utover 1960-tallet, etter at filmklubbforbundet ble opprettet, var det strid om hvorvidt klubbene drev offentlig visning eller ikke. Etter noen bøteleggelser i disse tiårene ble det antatt at dette var å regne som offentlige visninger, men etter kinolevens endring i 1987, ble dette omgjort, da loven skulle gjelde offentlige filmvisninger ”i næring”. I forhold til straffeloven ville filmklubbene derfor slippe unna med voldsskildringer på film – som nå var konkretisert til næringsdrivende kinodrift – mens paragrafen om pornografi fremdeles var gjeldende for alle offentlige visninger, (J. Iversen, 1997). Selv om filmklubbene svært sjelden ble straffet, var lovverket tydelig nok til at det var en viss risiko med å vise en film som Sansenes Rike.

På slutten av 1980-tallet mente Norsk Filmklubbforbund at såkalt ‘smal film’ ikke lenger bare skulle vises på filmklubbene i landet. De måtte også settes opp for ordinære visninger på de kommunale kinoene. Forbundet søkte først om importstøtte selv, og fikk startet med fire filmer i året. Antallet var beskjedent, men det tok ikke lang tid før det økte, og i 1992 ble distribusjonsselskapet Arthaus stiftet som et resultat av dette. Formålet var å være en kulturell stiftelse, hvor kvalitet og filmformidling skulle settes fremst, (Eielsen, 2002). Det var derfor ikke rart at det var Arthaus som tok på seg distribueringen av Sansenes Rike i 1999 da filmklubbene og Cinemateket i Oslo ønsket et eget program dedikert til erotiske filmer våren 1999, (Skredderberget, 1999). Som hjelp til distribueringen ble de tildelt 50 000 kroner av Norsk Filminstitutt i importstøtte. Avdelingsdirektør Jan Erik Holst uttalte at instituttets importstøtteutvalg gjerne bidrar til importering av flere klassikere. Derfor ble filmen støttet av NFI, uavhengig av hvordan Statens Filmtilsyn ville vurdere filmen. I og med at det endte med forbud var det mange som fant det merkelig at ett statlig organ ga filmen støtte, mens et annet nektet filmen visningsrett. Dette førte til et filmseminar under filmfestivalen i Haugesund det samme året, i regi av Arthaus, hvor filmen ble vist og debatten rundt filmsensur reist, (Hansen, 1999).

«Krenkjer sømnd»
Statens Filmtilsyn vedtok 23. April 1999 at Sansenes Rike ikke kan godkjennes for visning i næring «fordi den krenker sømmelighet. Gjennomgående skildres nærgående seksuelle handlinger, delvis med fokus på kjønnsorganer, og delvis seksuelle skildringer av sadomasochistisk karakter som ender med drap», (Røkke, Maasø, Erstad, & Bjørnebekk, 2001). I begrunnelsen henvises det til Lov om film og videogram 15.05.1987 § 4, hvor det stod at «Statens filmtilsyn må ikkje godkjenne for framsyning i næring bilete som tilsynet meiner krenkjer sømnd eller strir mot straffelova § 382». Videre er det også påpekt at det er i hovedsak dette med «krenkjer sømnd» som skal tas til vurdering, siden straffeloven § 382 kun er rettet mot voldsskildringer. Det eneste i setningen som refererer til pornografi, er altså den noe uklare formuleringen «krenkjer sømnd». I denne sammenhengen var det for tilsynet ikke mulig å benytte loven om offentlig visning av pornografi (straffelov § 204) i begrunnelsen[footnote]I september 2010 ble straffeloven § 204 tatt med inn i Filmloven § 4 tredje ledd, som nå lyder  «Medietilsynet må ikkje godkjenne for framsyning i næring bilete som tilsynet meiner strir mot § 13a eller straffelova §§ 204 a eller 382», hvor § 13 er setningen om sømmelighetskrenkingen, § 204 er distribusjon av pornografi og § 382 er om voldsskildringer. (Filmloven)[/footnote], men ordlyden ble likevel brukt i forståelsen av hva det vil si å krenke sømmelighet. (ibid). På bakgrunn av dette forbød Statens Filmtilsyn Sansenes Rike fra offentlig visning i næringsøyemed.

Avgjørelsen falt 23. april 1999, og samme dag klagde Arthaus på vedtaket, og ba om en ny vurdering. I klagen står blant annet dette: 

Sansenes rike av Nagisa Oshima har vært anerkjent som et filmatisk mesterverk siden lanseringen i 1976. Den har blitt vist på alle de største filmfestivalene, og hatt ordinær kinodistribusjon i flere land. Riktignok har filmen alltid vært regnet som utfordrende, og vært fulgt av diskusjon, men det er de færreste land som har gått til det skritt å forby den. Det kan i denne sammenheng nevnes at for eksempel Storbritannia (som i likhet med Norge praktiserer en svært streng sensur overfor erotiske skildringer) har tillatt filmen for visning i næring, i likhet med vårt naboland Sverige. […] Vi mener derfor at verken den enkelte tilskuer eller samfunnet som helhet vil føle sin sømmelighet krenket av Sansenes rike.

Hva som til en hver tid krenker sømmelighet vil naturlig nok variere med samfunnsutviklingen, og det er vår overbevisning at det norske folk i år 2000 er i stand til å håndtere en over 20 år gammel japansk filmklassiker. Vi har i tillegg sett at filmtilsynets senere godkjennelser av filmer med skildringer av nærgående seksuelle handlinger ikke har medført noen moralsk storm i det norske samfunnet og det er heller ikke dokumentert noen skadevirkninger på enkeltpersoner. (Sansenes Rike, 2003)

Arthaus mente altså at selv om filmen er kontroversiell, er den såpass anerkjent som et kunstverk at dette burde overgå det seksuelle innholdet. De mente at det norske samfunnet burde tåle såpass ved årtusenskiftet, og understreket at filmen har blitt godkjent i andre land som det er naturlig å sammenligne seg med.

Forbuden frukt smaker best
I 1999 var det enda ikke opprettet noe klagenemd for vedtakene som Filmtilsynet gjorde, og de ville heller ikke gjennomgå filmen på nytt med bakgrunn i at det ikke var gitt noen ny lovtekst eller ønske om endring av vurderingspraksis om denne typen filmer, (Røkke et al., 2001), men etter sterkt press fra Arthaus og oppmerksomheten forbudet fikk i media, ble dette ført inn i Filmloven i årsskiftet til 2000. Saken om Sansenes Rike ble med det den første som den nyoppnevnte klagenemda tok for seg, (Hansen, 2000). Nemden gikk ut fra det samme utgangspunktet som tilsynet tidligere gjorde, med det samme forholdet til loven om pornografi. De understreket også at om en film strider mot § 204, vil den i de fleste tilfeller også stride med filmloven – men det trenger ikke være tilfellet omvendt. Nemden skriver videre at de i enda høyere grad vektlegger en vurdering av kunstnerisk verdi. Om en sekvens i en film strider med «pornoloven», betyr ikke det nødvendigvis at filmen må forbys, da sekvensen kan inngå i et verk med kunstnerisk, vitenskapelig eller informativt verdi[footnote]Uttalelsen om at hvis en film har kunstnerisk, vitenskapelig eller opplysningsmessig verdi skal den normalt sett ikke regnes som usømmelig, var på dette tidspunktet kun nevnt i en kommentar til Straffeloven, men ble i 2005 innført i § 204.[/footnote].

Klagenemden poengterer at Sansenes Rike har mange samleiescener, men at det relativt sett er ganske lite fokus på selve kjønnsorganene, og at aktørene som regel er påkledde i akten. Nemden nevner likevel en rekke scener de mener kan være sømmelighetskrenkende, og vurderer dem hver for seg. De konkluderer med at de få sekvensene som viser kjønnsorganene i bevegelse og/eller har andre problematiske trekk ved seg, normalt sett ville vært stridende med sømmelighetskriteriet, men sett sammen med filmens helhet, vil de være av kunstnerisk betydning. De understreker at visning av enkeltstående klipp utenfra filmens kontekst, kan være stridig med straffeloven.

Den 5. februar 2001 konkluderer klagenemda med denne setningen: «Statens filmtilsyns vedtak om å nekte visning av filmen ”Sansenes rike” i næring oppheves, idet filmen anses lovlig i relasjon til film- og videogramloven § 4 annet ledd». (Røkke et al., 2001)

På alles skjermer
Selv med en ny vurdering av filmen som mente den var sømmelig nok til å kunne vises på kino, var debatten om den langt i fra ferdig. Like etter avgjørelsen gikk daværende leder i Stortingets familie- kultur- og administrasjonskomité, May-Helen Molvær Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, ut med uttalelsen om at det her settes en ny standard for hva som er tillatt på norske kinoer. Hun forteller NTB at hun ikke er imponert over filmen, at handlingen er svært tynn, men at «scenene var derimot heftige nok til å settes i halsen» (NTB, 2001)

Til tross for protestene fra konservative røster, ble filmen stort sett tatt godt imot etter at filmen fikk kinopremiere 4. mai 2001. Det var naturligvis det provoserende innholdet som tiltrakk seg mest oppmerksomhet, men i all hovedsak fikk filmen positive omtaler da den ble vist. Den 25. januar 2003 ble filmen til og med sendt på norsk TV, da Norges Rikskringkasting viste Sansenes Rike som lørdagsfilm på NRK 2. Motstanderne av visningen signerte seg på en underskriftskampanje, som endte med å få nesten 2000 signerte. Kringkastingssjef Jon G. Bernander mente på sin side at når filmen er lovlig for offentlig visning, vil det være uproblematisk å vise den på TV. Statens Medieforvaltning var derimot uenig: etter fjernsynsvisningen ble NRKs vurdering av situasjonen felt av forvaltningen som sanksjonerte kanalen med en advarsel. De mente det var en betydelig forskjell på å vise en film på kino og å vise den på en fjernsynskanal, og at andre hensyn måtte tas enn de Statens Filmtilsyn hadde tatt tidligere, (Løvdal & Watne, 2004).

Konklusjon

Sansenes Rike blir stående som et spesielt tilfelle i norsk sensurhistorie, og også et eksempel som på mange måter oppsummerer hele debatten. Filmen har ubestridelige kunstneriske kvaliteter, samtidig som den har innhold som absolutt kan kategoriseres som pornografi. Sensorene var tydelige på at dette var en film som stred imot filmloven og straffeloven, samtidig som liberale røster mente forbudet ville være en feiltolking av loven, og i strid med ytringsfriheten. Presset førte til en ny vurdering av filmen, og en ny vurdering førte til en ny standard for filmsensuren. Debatten om kunstfilm skal sensureres eller forbys har vært særlig viktig etter at Tystnaden ble offer for Sigurd Evensmos saks i 1963, og ender på mange måter med Sansens Rike i 2001. Loven er etter vedtaket blitt mer liberal og åpen for kunstneriske filmer med sterke seksuelle skildringer. Dette ser vi tydelig i aktuelle filmer i dag, hvor gullpalmevinneren fra 2013, Blå er den varmeste fargen (Abdellatif Kechiche), inneholder lange og svært eksplisitte sexscener. Filmen ble vist i Norge med 15 års aldersgrense. En annen film fra Cannes-festivalen, Fremmed ved sjøen (Alain Guiraudie), inneholder også mye eksplisitt sex, og har vært vist flere steder i landet til gode anmeldelser. Filmen ble ikke vurdert av Medietilsynet, og vistes derfor med 18 års aldersgrense.[footnote]Muligheten til å kunne distribuere en film uten vurdering av Medietilsynet, men da med automatisk 18 års aldersgrense, ble innført i 2006, (Medietilsynet, 2007, s. 8). Hadde dette vært mulig i 1999 er det ikke sikkert det ville vært noen sak om Sansenes Rike i det hele tatt …[/footnote] Det samme var tilfellet for Lars von Triers Nymphomaniac, som også stiller seg også i denne rekken filmer med eksplisitte sexscener.

Les omtalene av Blå er den varmeste fargen og Fremmed ved sjøen.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor Sansenes Rike ikke ble prøvd importert til Norge etter verdenspremieren i 1976, da det ikke foreligger noen begrunnelse for alle filmer som ikke ble vurdert, men jeg har i teksten prøvd å belyse noen årsaker som kan ha hatt innvirkning på dette. Det seksuelle innholdet var trolig vanskelig å fordøye for den noe konservative sensurordningen, selv om det var mange som ønsket en endring på dette. Foreningen Fri Film var blant de som stod hardt på for å beskytte kunstfilmens integritet, og presset førte til innføringen av 18 års-grensen i 1969. Økonomiske problemer og vanskelige avtaler gjorde også at mange filmer ble unngått i distribusjonen på midten av 1970-tallet, noe som også kan ha vært en av grunnene til at filmen ikke ble importert. Nagisha Ôshimas Sansenes Rikes vei til det norske publikummet blir uansett stående som en betydningsfull episode innenfor norsk sensurhistorie. Både i sin kontroversielle natur og som en katalysator for endring av lovverket.

Les også om mitt aller første møte med Sansenes Rike, og en av de første tekstene her på Filmstedet.

Kilder

  • Dahl, H. F., & Bastiansen, H. G. (2000). Hvor fritt et land?: sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen.
  • Diesen, J. A. (2001). Kasser til besvær – en filmhistorikers arbeid. I H. G. Bastiansen & Meland (Red.), Fra Eidsvoll til Marienlyst. Studier i norske mediers historie fra grunnloven til TV-alderen (s. 11). Kristiansand: IJ-forlaget.
  • Disen, O. H. P. (1997). Den store illusjonen: filmbyråenes historie. Oslo: Norske filmbyråers forening.
  • Eielsen, M. S. (2002, 03.08). Sørger for smal film. Klassekampen. Hentet fra http://www.klassekampen.no/30036/article/item/null/sorger-for-smal-film
  • Evensmo, S. (1971). Den nakne sannheten: sex i filmene. Oslo: Gyldendal.
  • Filmklubben anmeldt. (1996, 26.09).   [notis]. Bergens Tidende.
  • Filmloven. LOV 1987-05-15 nr 21: Lov om film og videogram. Hentet fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1987-05-15-21?q=videogram*
  • Gjessing, G. (1976, 26.05). «Oppsiktsvekkende dokument om krig og rettsoppgjør»  [Reportasje]. Aftenposten, s. 6.
  • Haddal, P., Kalmar, S., & Gjessing, G. (1978, 06.09). Vil norske importører ikke lenger ha Cannes-filmer?  [Innlegg]. Aftenposten, s. 7.
  • Hansen, L. D. (1999, 26.08). Statsstøttet film ble forbudt  [artikkel]. Aftenposten, s. 26.
  • Hansen, L. D. (2000, 30.05). Anker forbud mot forbudt film  [artikkel]. Aftenposten, s. 24. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=020002200005300100&serviceId=2
  • Iversen, G. (1993). Politisk protest og brennende filminteresse. I Filmklubb for alltid: glimt fra filmklubbenes historie (s. 56 s. : ill.). Oslo: Norsk filmklubbforbund.
  • Iversen, J. (1997). Filmklubbene og sensuren. Z Filmtidsskrift, 59(1), 17.
  • Løvdal, D., & Watne, O. (2004). Vedtak om sanksjon i form av advarsel – «Sansenes Rike».  Fredrikstad: Statens Medieforvaltning. Hentet fra http://www.medietilsynet.no/Documents/Aktuelt/Presedenssaker/Beskytte_mindrearige/2003-0117-xx_NRK_Sansenes_rike_vedtak.pdf
  • Medietilsynet (2007). Årsmelding 2006. Fredrikstad: Medietilsynet.
  • Nordhus, A. (1969). Stevning til Oslo Byrett.  Oslo:
  • NTB. (2001, 05.02). Filmsensuren skal vurderes på nytt i Stortinget.
  • Røkke, M., Maasø, A., Erstad, O., & Bjørnebekk, R. (2001). Sansenes Rike.  Hentet fra http://film.medietilsynet.no/Klagenemnd/Klager/D004791
  • Sansenes Rike. (2003).   Hentet fra http://www.arthaus.no/kommer/article949456.ece
  • Skredderberget, A. (1999, 05.01). Erotikk på kino  [artikkel]. Dagens Næringsliv, s. 40. Hentet fra http://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=055008199901050049&serviceId=2
  • Solum, O. (2013). Kinolov i hundre år – en introduksjon. I O. Solum (Red.), Film til folket: sensur og kinopolitikk i 100 år (s. 9-23). Oslo: Akademika.
  • Sønvinsen, O. (1991, 24.01). Filmklubben  [artikkel]. Nordlys, s. 20.
  • Williams, L. (2008). Screening sex. Durham: Duke University Press.

Kommentarer