Karlovy Vary International Film Festival 2014

KVIFF 2014: Det var svært tett mellom høydepunktene under årets festival. Øystein oppsummerer Karlovy Vary Internasjonale Filmfestval.

Årets festival i spabyen Karlovy Vary i Tjekkia leverte et sterkt program for undertegnede. Det kan godt tenkes at god teft var den avgjørende faktoren for dét, likevel var det knapt noe smårusk blant de 25 filmene jeg rakk å få med meg. Jeg fikk med meg fem av filmene i hovedkonkurransen (Official Selection) og det var ikke uventet der at rusket befant seg. Ikke så rart, da alle filmene i festivalens hovedkonkurranse utelukkende er verdens, eller europa premierer og festivalen muligens taper en del til Cannes på vårparten og konkurrerer med Locarno og Venezia på sensommeren/høsten.

Programmet kunne skilte med Jeff Preiss biografifilm om forholdet mellom jazzmusikeren og heroinisten Joe Albany (John Hawkes) og hans datter Amy-Jo Albany (Elle Fanning) (Amy-Jo har også vært med på manussiden). Low Down har en sterk besetning av den nye kremen Hollywood-skuespillere; Peter Dinklage spiller en misbruker og lavbudsjettpornoskuespiller, Lena Headey en ond alkoholisert mor (ikke ulikt rollen hun har i Game of Thrones), nevnte Elle Fanning, John Hawks og traveren Glenn Close som bestemor. Filmen er kapabelt gjennomført, har en brun kornaktig estetikk og er skutt med 16mm, men dessverre føles manus noe platt og retningsløst. Det beste med filmen må derfor sies å være rolletolkningene, Elle Fanning vant da også fortjent prisen for beste skuespillerinne for sin tolkning av datteren i filmen.

Low-Down_1386247938

Beste mannlige skuespiller gikk, så vidt jeg kan forstå, med det rette til Nahuel Pérez Biscayar fra filmen All Yours av regissør David Lambert. En bittersøt komedie om afghaneren Lucas som ved hjelp av camshows for menn, får dekket reise til Belgia av den tykkfalne og forelskede bakeren Henry (Jean-Michel Balthazar). Bakeren har sine forventninger og ønsker seg både en sengekamerat og en arbeidspartner. Filmen tar for seg forventninger, etnisitet og kjærlighet/seksualitet – det viser seg nemlig at Lucas ikke egentlig har mye til overs for menn, og han forelsker seg i en kvinnelig kollega. En ærlig film med gode rolletolkninger og artige innslag av teatralske musikalelementer.

last ned

Hovedkonkurransen kunne også skilte med den nyeste filmen til Gyorgy Palfi, Free Fall. Regissøren er nok mest kjent her i landet for sin fantastisk perverse Taxidermia fra 2006 og den briljante, cinefilgodteposen Final Cut – Ladies and Gentlemen fra 2012 – en kollasjfilm klippet sammen av scener fra over 500 klassiske verker. Free Fall tar et steg vekk fra tradisjonell narrativ oppbygning og blir en slags konseptfilm/antologi. En kraftig gammel dame subber seg sakte, men sikkert, opp trappene til taket på en grå forstadsblokk. På toppen står hun et lite øyeblikk før hun bestemmer seg for å hoppe de syv etasjene ned. Etter fallet reiser hun seg og går etasjene opp igjen. I hver etasje får vi et innblikk i hva som foregår bak hver enkelt dør. De som kjenner regissøren kan forvente seg absurde, morsomme og til tider bizarre scenarioer. En av sekvensene forekommer hos en gynekolog; en kvinne angrer på at hun har født og ønsker seg en reversert fødsel. Ingen ting er mer naturlig og vi får gleden av å bevitne det hele. De ulike segmentene i leilighetene har ulike stilistiske uttrykk og er akkompagnert av en stilig/merkelig elektronisk musikk av Amon Tobin.

Free Fall setter middelklasseproblemer langt ute på spissen og er en svært morsom, oppfinnsom og til tider briljant samfunnskritikk og ble en av festivalens høydepunkter. Filmen fikk også fortjent årets jurypris.

20140704szabadeses10

Hovedprogrammet leverte også Angelina Nikonovas Welkome Home, en diasporakomedie om forviklinger i New York, med godt håndverk, flinke skuespillere, morsom og til tider interessant, men dessverre en uforløst film som lover mer enn den leverer. Hovedprogrammet serverte også den kvalmende middelmådige Patchwork Family av Pascal Rabaté. Bortsett fra en fin bruk av foto og farger er filmen en forutsigbar romantisk-familiekomedie der det støtt og stadig nærmest er umulig å forstå de valgene filmens mannlige protagonist må ta for å vinne kvinne og familie.

Nok om det! For festivalen kunne også skilte med noen fantastiske sideprogrammer, som retrospektiver på den undervurderte regissøren Elio Petri samt Jan Svankmajer, Ben Rivers, Anonymous Content (Winters Bone, Eternal Sunshine in a Spotless Mind, True Detective), visninger av restaurerte versjoner av Closedly Watched Trains av Jiri Menzel, Solaris av Tarkovsky og filmer fra årets to vinnere av krystallgloben for Oustanding artistic contribution to world cinema; William Friedkins bortglemte mesterverk Sorcerer, samt Mel Gibsons Apocalypto og Mad Max. Det faste horisontprogrammet skiltet med gullkorn fra det siste årets festivaler med vekt på Cannes og Berlin, festivalen hadde også som vanlig kortfilmprogram, eget program med fokus på nye filmskapere, dokumentar og fokus på øst-europeisk film m.m.

Det er som nevnt begrenset hva en rekker på en drøy uke, men å oppleve Sorcerer med en introduksjon av William Friedkin var en stor opplevelse. Friedkin nevnte sin lidenskap til Europeisk film fra 60- og 70 tallet, særlig for Fellini, Antonioni og Bunuel samt et blunk til det lokale publikum der han hyllet det tsjekkiske folket for The Prague Spring (opprørene i 1968), Jiri Menzels Closely Watched Trains, Milos Formans lokale verker og han nevnte at han stadig hadde hyppige gjensyn med Svankmajers filmer. Regissøren hevdet at han, etter å ha undersøkt tro i Exorsisten bare noen år tidligere, ønsket å utforske skjebnen i Sorcerer (…from faith to fate). Han nevnte også at Sorcerer var den eneste filmen han har laget som han orker å se på nytt, hans ubestridte beste film i følge mannen selv. Jeg er nok ikke uenig i det.

screen-shot-2014-04-27-at-1-26-21-am

Sorcerer, som kan kalles en remake av Henry George-Cluzots The Wages of Fear, fletter sammen fire skjebner, som av ulike grunner er dødsdømte og har søkt tilflukt i landsbyen Porvenir i Chile, et slags purgatory. Én er bankmann som har blitt tatt i svindel (Bruno Cremer), en er terrorist (Amidou), en er drapsmann (Francisco Rabal) og en er raner (Roy Scheider). De fire samles i ønsket om å tjene penger for å kunne komme seg videre. De får en jobb som går ut på å frakte erodert dynamitt med lastebiler gjennom jungelen for å sprenge en oljebrønn som har gått amok. Den minste vibrasjon vil føre til at dynamitten eksploderer. Det blir en svært spennende og utfordrende reise for de dødsdømte mennene.

Filmen er en macho-fabel der det er liten plass for omtanke. Den er rå, brutal og kraftfull i uttrykket, som en krysning mellom reisen opp elven i Apokalypse Nå! og The Treasure of Sierra Madre. Sistnevnte var forøvrig en film Friedkin nevnte som en av sine top-tre favorittfilmer under en svært givende masterclass han holdt for noen få heldige – undertegnede inkludert, (kos deg med hele seansen her). Filmen har nettopp blitt restaurert, lansert på bluray og importversjonen selges nå på Platekompaniet. Den fortjener et bilde til!

Sorcerer-truck-on-bridge

Av de retrospektive filmene ble jeg også imponert over den modige og interessante filmskaperen Elio Petri som jeg var så heldig å få se et par filmer av. Investigation of a Citizen Above Suspicion (1969) og regissørens siste film, før kreften tok ham, Good News (1979) på en skranglete 35mm. Førstnevnte føltes umiddelbart som et mesterverk, den er tonesatt av Ennio Morricone og er en absurd, klokkeren satire over korrupsjonen som preget/preger landet, og en erotisk- og politisk thriller. Fabelaktig skuespill av Gian Maria Volonté og foto av Luigi Kuveiller, filmen vant i sin tid en Oscar for beste utenlandske film, en film som på alle måter har tålt tidens tann.

Good News var hakket drøyere i satiren og bikket over i en slags menneskeforakt, men den var også til tider hysterisk. Noe langt ute i absurditetene og noe vanskelig å få taket på ved ett gjennomsyn, men med Morricone på musikken og som vanlig flott og stringent foto, kan filmen anbefales, om kun som en kuriositet. Bilde fra Investigation of a Citizen Above Suspicion:

citizen

Så var det sideprogrammene Imagina (nyskapende og utfordrende filmskapning) og Horizons (alt mellom himmel og hav som har høstet lovord). Her var det ikke uventet en rekke godbiter som høyst sannsynlig kommer på listen over årets beste filmer. Blant dem Xavier Dolans femte spillefilm, den nydelige Mommy, en av filmene jeg så mest frem til på forhånd – og du verden som den leverte! Dolan viser at han både kan og vil leke seg med mediet på en uanstrengt og styrkende måte. I Mommy velger han å endre filmens format for å forsterke følelser, og i mesteparten av filmen bruker han formatet 1:1 som han alternerer med det dobbelte. Dette vanskelige og firkantede formatet som han mestrer til det fulle, brukte han også på fjorårets musikkvideo av Indochine, College Boy (se den her), og derfra har han også tatt med seg det unge talentet Antoine-Olivier Pilon.

Mommy tar for seg et familieforhold mellom alenemoren Diane (Anne Dorval) og den aggressive sønnen med ADHD Steve (Pilon). Kjærligheten og vanskelighetene mellom de to skildres på en så sterk og inderlig måte at det rister i kroppen etter å få se den igjen. Nabofruen Kyla spilt av Dolan-kjenningen Suzanne Clément, en karakter det er vanskelig å ikke forelske seg i, får en spesiell kobling til Steve og det viser seg at hun blir bindeleddet og «farsfiguren» moren og sønnen trenger. Dolan skyr sjelden muligheten til å arrangere montasjer og benytte seg av musikkvideoelementer i filmene sine, og i Mommy får vi Lana Del Ray, nasjonalskatten Celine Dion samt en rekke annen popmusikk. Det føles glorete og arrogant, men det funker svært godt. Det er bare å glede seg! (De viste forøvrig også fjorårets Tom at the Farm av samme regissør, til stor glede for reisefølget mitt.)

mom_article_story_large

Et annet stort høydepunkt var overraskelsen Nånting måste gå sönder regissert av Ester Martin Bergsmark løst basert på Eli Levéns bok Du är rötterna som sover vid mina fötter och håller jorden på plats (2010). En kjærlighetshistorie omtalt i svensk media som «pojke möter pojktant». En særdeles ektefølt debut om transpersonen Sebastian/Ellie spilt av den perfekte Saga Becker. Sebastian/Ellie er på randen av å ta selvmord i sin lengten etter å bli elsket og hun ligger rundt på søken etter noen som virkelig vil ha henne. En dag møter hun Andreas, en punkete kjekkas spilt av Iggy Malmborg. De to faller hodestups for hverandre og en stund blir det de to mot resten av verden på ekte punk-vis. Virkeligheten innhenter turtelduene når Andreas vedkjenner at han «…är inte bög» og at han sliter med tanken på hva omgivelsene måtte mene om de to, samt med sine egne forvirrede følelser til seksualitet. Følelser som skaper en voldsom ubalanse hos Sebastian/Ellie som splittes mellom sine personligheter i ønsket om å tilfredsstille Andreas. En splittelse som driver henne til destruktive handlinger.

Portrettet av den splittede hovedkarakterens intense lengsel og desperasjon, samt det lidenskapelige kjærlighetsforholdet føles til tider overraskende ærlig og rørende. Kameraet behandler skuespillerne vart, det følger de små detaljene i kroppene, deres gester og er på randen til noe drømmende. At-på-til inkorporerer Bergsmark noen flotte drømmesekvenser som makter å fange essensen av intrigen og noen eksess-stiliserte sekvenser som fungerer som utropstegn i filmen. Filmen er vovet og behandler sex og seksualitet med en dyp menneskelig respekt med fascinasjon for det kroppslige og de fenomenologiske elementene, som han fremhever med en flott stil- og musikkbruk. Regissøren har uttalt «… It should smell of strong emotions» og det gjør den.

Gled deg for eksempel til montasjen med Tami Tamakis  I’ve never loved this hard this fast before! Sangen, som også spilles i traileren er ganske beskrivende for filmen og aldri har jeg vel opplevd en annen orientering enn min egen så vakker og tiltalende før (med unntak, og ikke overraskende av Blå er den Varmeste Fargen (2013)) . Filmen er tatt inn av Tour De Force og kommer på kino til høsten.

n-gonting_m-ste_g-_s-nder

Ellers vistes de to nyeste filmene til den særegne malaysiske/taiwanske regissøren Tsai Ming-liang. Filmen Stray Dogs hadde sin premiere på Venezia i fjor høst og viste Ming-Liang på sitt beste. En essensiell, vakker og kontemplativ film jeg skrev en lengre omtale om som du kan lese her.

Siden den gang har han laget Journey to the West, en svært kompromissløs film som observerer en rødkledd munk spilt av kjenningen Lee Kang-Sheng (karakteren stammer fra kortfilmen The Walker (2012)),  som spaserer rundt i storbyen i en sneglefart på 30 sekunder per skritt (sakte nok til at slike detaljer fester seg). På sin mediterende vandring som vekker forundring, men hovedsaklig likegyldighet fra forbipasserende, når han tydeligvis frem til en sliten mann spilt av Denis Lavant. Fyren henger seg på og følger munken hakk i hel i den svært kontrollerte og fascinerende prosessen. En veldig krevende oppgave med mindre man er nettopp Denis Lavant eller Lee Kang-Sheng. Skuespillere som er kjente for sitt intense nærvær og deres utrolige kroppslige beherskelse. Regissøren er som vanlig svært tålmodig, og ut i fra spontaniteten i bildenes omgivelser som kontrasteres med roen og beherskelsen til de to herrene skapes det noe sublimt. Som når munken passerer en utstillingsdokke, eller bruker et kvarter ned en trapp til en t-banestasjon hvor folk haster seg forbi. Også i Journey to the West setter Ming-Liang det gamle mot det nye og samspillet eller motsetningene skaper vakker kunst. Godt hjulpet av teft for fantastiske komposisjoner, bruk av arkitektur: speil, former, lys og farger. Tempoet er til tider frustrerende, men som vanlig dysses man inn i en verden hvor tid blir noe flytende av Tsai Ming-Liang. En times tid etter filmen gikk jeg fortsatt rundt i sneglefart og observerte verden rundt meg, et banalt, men viktig budskap i en hyperaktiv virkelighet. Trailer her.

Tsai-Ming-liang

Andre høydepunkter fra årets festival var det overraskende mange kvinnelige regissører som sto for: Fanny Ardants nye melodrama Obsessive Rhythms med Asia Argento i hovedrollen; en flytende film om desperasjonen i et falmende forhold malt med tjukke melodramatiske strøk av svulstige one-linere og klassisk musikk. Ardant og birolleinnehaveren Franco Nero prydet visningen og holdt en sjarmerende introduksjon, bautaer som de er.

Asia Argento dukket opp igjen i rollen som regissør på den svært vellykkede, selvbiografiske og punka coming-of-age filmen Misunderstood. En oppveksthistorie som er ødeleggende sterk, samt overdrevet i alle sine aspekter – som barndommen/ungdomstiden da også kan oppfattes som. En svært velfungerende og sjarmerende rakker av en film jeg håper på å få sett igjen.

The Wonders, Grand Prix vinneren ved årets Cannes av talentet Alice Rohrwacher var en sanselig film om tradisjoner, birøkting og oppvekst i den rurale delen av Italia, sober filmet med sterke karakterer, men den sier ikke stort. Kanskje er det heller ikke nødvendig, den makter tross alt å formidle en stemning av noe hellig.

Bilde fra Misunderstood (Asia Argento, 2014)

imcompresa

Jessica Hausners var også aktuell på festivalen med sin nyeste film Amour Fou: et periodedrama om depresjon, en sykdom uten navn. Filmen er hovedsakelig morsom, den fremstiller sine karakterer i en underliggende latterlig setting. Karakterene er selvhøytidelige og stakkarslige plassert i en oppstilt tilværelse, lekkert understreket og forsterket av filmens foto. De virkelige følelsene til karakterene sliter med å passe inn i sin periode, og kjærligheten hemmes av intellektualisering og en litterær romantisering. Et spennende auteurverk jeg gleder meg til å gå i sømmene på ved senere tidspunkt.

amour fou

Mania Akbari, hyllet som en av Irans beste regissører, presenterte sin nyeste film som hun har laget med Mark Cousins; Life May Be. Filmen er en brevveksling mellom dem og en essayistisk kommunikasjon mellom de to store talentene. De berører nakenhet, film, kunst, poesi og fortid på en personlig og inngående måte med hjelp av voiceover og illustrerende bilder, både statiske og flytende. Den er poetisk, lidenskapelig, dyptgående og klok. De to var tilstede på en Q&A etter filmen og argumenterte for essayfilmens potensial og oppfordret filmskapere til å henge seg på brevvekslingen med sine personlige synspunkter på temaene de diskuterer.

life-may-be

Avslutningsvis vil jeg trekke frem noen titler en kan se frem til; John Michael McDonaghs andre spillefilm Calvary og Noaz Deshes White Shadow. Begge var en del av Varietys faste kritikerprogram som kaster lys på ferske Europeiske filmskapere, en seksjon Eksil VogtBlind også var en del av, som eneste norske representant på årets festival.

Calvary starter med at en katolsk prest i et skriftemål får beskjed om at han skal drepes om en uke, begrunnelsen er at han er uskyldig og dermed perfekt for hevnen til mannen på andre siden, en mann som har blitt voldtatt av en prest hele sin barndom. Filmen problematiserer ryktet katolske prester har fått etter pedofiliskandalene for noen år siden. Filmens tittel refererer til Golgata, høyden der Jesus endte sine dager på korset. Filmen er spekket med merkelige karakterer spilt av navn som: Dylan Moran, Chris O’Dowd, Kelly Reilly, M. Emmet Walsh, Aiden Gillen. Samt får endelig Brendan Gleeson skinne i en hovedrolle. Den er en tragikomisk og nyanserende kommentar av en interessant regissør.

White Shadow er en film som setter søkelyset på situasjonen til albinoer i Tanzania. Den gir oss innblikk i en kultur som har gått helt av hengslene, der uskyldige mennesker blir brutalt overfalt og kuttet opp for organer som blir solgt til heksedoktorer. Kroppsdelene til albinoer sies nemlig å helbrede, gi lykke og øke potensen. Vi følger en ung albinogutt på landet (Hamisi Bazili)  som brutalt mister sin far til et av disse angrepene og må flykte til byen, der må han finne en måte å overleve på i et svært hardt miljø. Alt er stilisert til å formidle den unge guttens følelser og inntrykk. Der sammenlignings-filmen, den oscarnominerte War Witch (Kim Nguyen, 2012) med en lignende karakter hadde en kontrollert tilnærming, er White Shadow flyktig og til tider uoversiktlig, slik også situasjonen hovedkarakteren befinner seg i er. En sterk film, som både er brutal og smertefull, men også svært vakker.

Kelly Reilly and Brendan Gleeson in Calvary

white-shadow

Midnattsvisningene leverte også sterkt og høydepunktene var visning av den oppsiktsvekkende Snowpiercer med Jon Bong-Hoo tilstede, den halsbrekkende og hypervoldelige, norgesaktuelle The Raid 2: Berandal av Gareth Evans, og ikke minst visningen av den ekstremt gode grøsseren It Follows, av David Robert Mitchell, som nesten skremte meg ut av kinosalen ved hjelp av et fabelaktig poetisk filmspråk, et av de beste synthscorene jeg har hørt og en utnyttelse av sjangerkonvensjoner som verken faller i klisjeer eller blir rene homager.

It-Follows-1

Festivalen leverte et program smekkfullt av sterke filmer. Festivalen bød også på en rekke spørsmål-og-svar seanser samt filmsnakk-opplegg hver dag og masterklasser. En festival der det er fort gjort å komme inn på stjerner og talenter. Selv om den kan oppleves som nedpå var det heller ikke mangel på glitter og glamour for den som måtte settes pris på slikt.

Kommentarer