Filmskolens eksamensfilmer kull 8

Eksamensfilmene til kull 8 ved Den Norske Filmskolen hadde premiere under filmfestivalen i Haugesund denne uken. Filmene preges av å være flinke, men mangler en god vilje bak.

Filmskolens filmer får i disse dager sin offisielle premiere på Filmfestivalen i Haugesund. Denne omtalen er basert på en visning i Lillehammer den 21. juni.

Jeg omtaler her filmene i den samme rekkefølgen de ble vist, før jeg til slutt kommer med noen mer generelle bemerkninger. Noen handlingsavsløringer vil forekomme, uten at jeg mener det vil ødelegge filmopplevelsen.

Det åttende kullet er ferdig på Den Norske Filmskolen, og har avlevert sine eksamensfilmer. Det ligger alltid en viss spenning rundt elevenes filmer, da det kan være en føring for hvilke fremtidige filmstemmer vi har å gjøre med. Den Norske Filmskolen er den høyeste filmfaglige utdannelsen vi har til lands, så det gjør også at forventningene er svært høye til hva som produseres. Fra tidligere kulls eksamensfilmer har det resultert i Oscar-nominasjon (Tuba Atlantic, regissert av Hallvar Witzø), og det forrige kullets Å vokte fjellet (regissert av Izer Aliu) høstet Amanda-pris og mye oppmerksomhet. Å leve opp til disse forventningene er utfordrende, og kanskje ikke noe vi egentlig burde forvente. Vi ønsker oss tross alt filmstemmer som tenker nytt og eget, ikke som en videreføring av tidligere studenters bragder.

Stål

Stål handler om den svært kristne Jan (spilt av Reidar Sørensen) som fornekter sin datter på grunn av hennes synder, (hvilke synder det er snakk om får vi ikke vite, men det kan antydes at det kan være narkotikarelatert kriminalitet inn i bildet). Hjemme sitter han alene med middagstallerkenen, i trygge og rette omgivelser, som understrekes særlig av tydelig symmetrisk bildekomposisjon. På stålfabrikken, hvor han arbeider, bruker han dagene på å se ned i helvetesilden, med sekvenser som er svært stemningsfullt iscenesatt. Når datteren, Ida (spilt av Julia Schacht), kommer på døren og ber om økonomisk hjelp – tydelig på flukt fra gjeldsinnkrevere – får hun den i fleisen. Når hun så kommer tilbake handicapet, med ødelagte ben, og trenger farens hjelp, må den gamle mannen likevel trø til. Tro settes på prøve når han vil frelse henne fra ondskapen, og han innser at han også selv er en synder.

Regissør Martin Klim Kyllingmark og teamet skal ha skryt for et ambisiøst prosjekt. Filmens estetikk preges av symbolske elementer, noe som passer godt til den religiøse tematikken. Dåpen er i kristendommen et symbol for syndsforlatelse, eller en renselse fra det onde, og dette får etter hvert en sentral plass i fortellingen. Datteren skal renses fra hennes synder, og håpet er at hun igjen kan reise seg og gå. Den sirkulære døpefonten, fylt av klart, blått vann, blir et gjennomgående motiv, som på godt vis kontrasteres med den ildsprutende stålmaskinen.

Det er uvanlig å se film i dag som tematiserer sentrale poenger fra kristendommen uten å møte dem med en tydelig kritisk distanse. Filmen kunne fint ha avsluttet på en måte som kritiserte ekstrem religiøsitet, men den tar heller en vending som vitner om at Jan hadde rett hele veien. Og det er et ganske modig valg, men det gjør også at filmen raskt kan stemples som pretensiøs. For ved siden av å lage en filmfortelling om dåp som renselse, så sitter man kanskje egentlig ikke igjen med så mye. Stiliserte bilder og tung symbolikk kan være svært effektive virkemidler i film, men blir like raskt gjennomskuet om innholdet virker hult. Å bruke religiøs tematikk til å si noe om andre temaer, (gjerne i den mer samfunnskritiske sjangeren), er slettes ikke noe nytt, men det virker kanskje ikke som om gjengen bak Stål egentlig vil bruke tematikken til å si noe særlig mer enn det den fremviser på et denotativt nivå.

Men til tross for litt kritikk, skal jeg også være påpasselig nok til å innrømme at jeg ikke er helt i stand til å gjøre en dypere tematisk analyse av filmen etter kun denne ene visningen. Jeg lar tvilen komme filmskaperne til gode for denne gang, og gjentar min begeistring for at de tør å ta modige valg, selv om jeg samtidig savner en litt tydeligere refleksjon rundt tematikken.

Vi som ser i mørket

Vi som ser i mørket forteller en kjærlighetshistorie om paret Emma og David. David har sittet i fengsel i to år, men slippes nå endelig ut. I gledesrusen ønsker de å tilbringe mest mulig tid sammen, men Emma har også jobb og ansvar, og dette kommer nå i konflikt med Davids altoppslukende og noe egoistiske personlighet. Hun tar seg fri fra jobben i begynnelsen, men må snart stille seg spørsmål om hvor lenge det kan vare, og hvor godt de egentlig passer sammen.

Filmen er på mange måter en historie om den alltid aktuelle konflikten mellom den store kjærligheten og et hverdagsliv i dagens samfunn. David, som har vært satt utenfor samfunnet en stund, har ikke den samme opplevelsen av ansvar og samfunnsdeltakelse som Emma. Første gang han ber henne om å ta fri fra jobben for å være med ham, svarer hun oppriktig at «det er ikke sånn det fungerer». Fornuft må settes opp mot følelser, men uten at det er helt sort-hvitt heller. Følelsene dras i begge retninger, og Emmas forhold til David blir etterhvert en stor last for henne.

Inga Josefine Ibsdotter Lilleaas og Benjamin Helstad har fin kjemi sammen i filmen som er regissert av Aurora Gossé. Med en nærmest impresjonistisk stil flyter fortellingen avgårde, med blant annet noen svært stilige dansescener på et diskotek som et høydepunkt. Jeg finner det altså positivt at filmen prøver å tematisere noe man kjenner seg igjen i, selv om historien kanskje ikke er veldig original. Fengselsoppholdet som skiller dem er kanskje den ultimate metaforen på frihetsberøvelse i parforhold, så lignende måter å fortelle om lignende tematikk har vært gjort før.

 

Den lille døden

Den lille døden ble for meg kanskje den mest interessante av alle filmene og den jeg likte best. Litt fordi filmen har et klart og tydelig premiss, litt fordi den gjør et spenstig og velfungerende estetisk valg, og mest fordi det er en godt laget coming-of-age historie, som har et budskap som kan formidles innenfor filmens rammer (problemet med mye kortfilm er ofte at de prøver å si enten litt for mye eller litt for lite innen de rammene de har). 12 år gamle Julia (spilt av Mia Rundfloen) er med faren sin (Endre Hellestveit) på danskebåten. Far og datter har et godt forhold, men hun preges samtidig av å ikke ha en morsfigur i nærheten. Når natten senker seg forsvinner faren fra hotellrommet, og Julia oppdager røde flekker på lakenet. Hun beveger seg ut og gjennom båtens korridorer, og oppdager en verden hun aldri før har sett. Jentas første møte med de voksnes fyll og fanteri, som beleilig nok kommer samme dag som hun først får mensen, er en reise som presenteres som både skremmende, men også fascinerende. Settinger og personer er karikerte og overdrevne, men det fremhever hvordan det er jenta som opplever det, og fungerer derfor som en fin satire på den voksne «danskebåtkulturen».

Man ser med en gang at Den lille døden skiller seg ut, da den benytter seg av det nå gammeldagse 4:3-formatet. Dette formatet har nærmest opplevd en liten renessanse de siste årene, da filmregissører som ønsker å utfordre det etablerte har begynt å bruke det mer og mer. I en tid hvor kinofilm er forbundet med det brede cinemascope-formatet, er det forfriskende å se filmskapere som eksempelvis Andrea Arnold og Xavier Dolan bruke det såkalte Academy Ratio og skape en ny (eller gammel) form for estetikk, hvor høyden er vel så viktig som bredden. Den lille døden greier også bruke dette formatet på en vellykket måte, og det fanger også inn Julias verden. Hennes opplevelse av voksenfylla på danskebåten er klaustrofobisk, og valget av format er på den måten med å støtte filmens tematikk.

Den lille døden fungerer godt innen sine rammer, men samtidig er det litt rusk og rask her og der. Jentas seksuelle oppvåkning blir understreket ved et møte med en gutt på nabolugaren – en sidehistorie som er alt for underutviklet, eventuelt helt overflødig. Jeg skulle også ønske at filmskaperne, med regissør Simon Lundstrøm Tillaas i front, hadde valgt å holde på formatvalget hele veien ut, i stedet for å vise filmens siste innstilling i 16:9, noe som blir en unødvendig metakommentar på valget av det noe ukonvensjonelle formatet.

Lea

Far-datter-forhold har allerede vært tilfelle i to av de omtalte filmene, og det fortsetter også i Lea, regissert av Erika Calmeyer. Her blir vi presentert for 16 år gamle Lea (Marie Boda), som reiser fra Danmark sammen med sin far (Thomas Gabrielson) til Oslo. Faren er forretningsmann og er nødt til å få i land en avtale. De har et godt forhold, men når salget blir vanskeligere enn forventet blir forholdet noe utfordret. En norsk forretningsmann (Trond Espen Seim) får også et godt øye til Lea, noe som setter henne i en uønsket situasjon.

Castingen av Marie Boda som Lea er virkelig god. Med sin svært skjønne utstråling greier hun å både håndtere den barnslige yndigheten i det ene øyeblikket, og en mer voksen modenhet i det neste. Balansen gjør at vi som tilskuere ikke helt vet hvor vi har henne, og det samme gjelder også for filmens mannlige karakterer. Her ligger også filmens store styrke, denne dualiteten mellom Leas verdensvante innstilling og den usikre jomfrueligheten. Calmeyers regi skal ha mye skryt for dette.

Ellers kan filmen kanskje falle litt i fellen av å være pregløs i forhold til sin tematikk. Den tematiserer den klassiske historien om en ung jente som utnyttes av eldre menn, men filmen våger ikke å ta det siste skrittet for å virkelig slå en knyttneve i magen på tilskueren. Kanskje hadde Lea vært tjent med å være enda mer utfordrende for å bli mer aktuell?

 

Ilden

På nyttårsaften går Jacob (Björn Elgard) ut i gatene for å ta fyr på ting. En bil og en pølsekiosk står i flammer. Etter hvert møter han en gammel venninne, Anna (Karin Franz Körlof), som inviterer ham med på en fest, som han etter litt om og men blir med på. De finner snart tonen igjen etter mange år, men Jacobs handlinger forfølger ham.

Viktor Parkrud har tatt med seg filmcrewet til hjembyen Göteborg, som fungerer som setting for handlingen. Stilistisk fungerer byen fint som bakteppe for dramaet som utspiller seg, men også denne, som flere av filmene, tør ikke ta dramaet helt ut. Filmen nikker i en retning av hvor den vil, men føles dessverre aldri veldig aktuell. Et utskudd som trenger utløp for sine problemer og gjør det med ulovlige handlinger er ikke akkurat noe nytt, og Ilden tar for seg temaet på en litt tam måte. Hva er det egentlig som tennes på? Hva er alvoret i det? Hvilke konsekvenser får det egentlig å tenne på en gammel bil og en nedslitt pølsebod? Blir Jacob og Annas kjærlighet umulig av den grunn?

Man skal nok kunne tenke seg at denne litt neddempede tilnærmingen til historien er et bevisst valg fra regissør Parkrud, og sett fra et kunstnerisk ståsted kan man også forstå ønsket om å ikke gjøre fortellingen for melodramatisk. Men når man skal si noe om et tema på under 30 minutter må kanskje virkemidlene være litt kraftigere for at det hele ikke skal dabbe ut i en litt forglemmelig affære?

Proletar

Den mest stiliserte av årets eksamensfilmer er uten tvil Proletar, en filmatisering basert på Frode Gryttens novelle Sean Penn Blues fra Bikubesong. Johannes (spilt av Nils Jørgen Kaalstad) jobber så å si døgnet rundt i en gruvedrift, og begynner etter hvert å lure på hvorfor han hele tiden jobber doble vakter, og prøver derfor å høre med sjefen. Det hjelper lite, og etter noen ubehagelige avsløringer bestemmer arbeiderne i gruven for å gå til opprør mot den som sitter med makta.

Proletar har en tematikk som minner om 1970-tallets arbeiderklassefilmer, om opprøret mot makta og angrep på klasseskillene. Selv om klasseskiller i arbeidsmarkedet alltid er aktuelt, virker denne innfallsvinkelen noe gammeldags. Norske arbeideres kamp for tilværelsen er ikke lenger ansett som et like stort problem som det tidligere var, (jeg gjorde meg en tanke om hvordan denne filmen hadde vært om man byttet ut de norske arbeiderne med eksempelvis østeuropeiske arbeidere, noe som kanskje kunne aktualisert filmen noe mer?).

Uansett hvordan man tolker og aktualiserer tematikken, er Proletar først og fremst en fin filmatisering av Gryttens novelle (uten at jeg har lest denne, så jeg skal ikke gjøre noen sammenligninger her). I motsetning til de fleste andre eksamensfilmene prøver ikke denne å oppnå noen form for realisme (i estetisk forstand). Proletar er karrikert og stilisert, noe som passer universet og filmens sorte humor. Med et svært gjennomført produksjonsdesign og en klassisk filmatisk lyssetting i den mørke gruva, kan denne historien utfolde seg, og da er det nesten bare toppen av kransekaka når gruvearbeiderne bryter ut i sang, i noe som ligner et musikalnummer.

Og kanskje er det nettopp det som er regissør Øyvind Holtmoens prosjekt? Filmen gjør ikke tematikken dagsaktuell, så Proletar blir derfor først og fremst et stilstudie. Og her får alle foran og bak kamera vist hva de er gode for, da filmen virkelig ser godt ut.

Noen generelle bemerkninger

Det kanskje tydeligste fellestrekket med filmene, er det noe gjennomgående far-datter-forholdet. Både i Stål, Den lille døden og Lea er dette felles tematikk. At halvparten av filmene tar tak i så lignende forhold er interessant, men her skal vi selvsagt være klar over at disse filmene ikke oppstår i vakuum. Studenter som jobber sammen med hverandres produksjoner blir selvsagt påvirket av hverandre. Dette er også trivielle likheter – det mer alvorlige er svakhetene som også går igjen. I eksamensfilmene ser jeg en lei tendens til at historiene er uforløste. Filmene tar tak en tematikk som de prøver å si noe om, men forlater den før vi egentlig har fått grep om den. Det kanskje tydeligste tegnet på dette ser vi i filmenes avslutninger. I fire av filmene ender det med at en av hovedpersonene forlater settingen. Det gir en opplevelse av at historien er en såkalt slice of life, at historiene vi ser bare er en del av livene deres, men jeg skulle også ønske at noen turte å fortelle historier som avsluttes og ikke tar den enkle veien med at hovedpersonen bare forlater problemet. Det kan nesten oppleves som litt latskap fra manusavdelingen.

Det som kanskje er mest tydelig med utdannelsen på Den Norske Filmskolen er at filmskaperne preges av et ønske om å være flinke. Det ligger svært høye forventninger til studentene, og Norge trenger flinke filmarbeidere. Eksamensfilmene både ser og høres proffe ut, kanskje mer enn noen gang, og det er liten tvil om at faget her tas på fullt alvor. Samtidig blir det også et symptom på det som har preget norsk film generelt etter årtusenskiftet: Filmbransjen er blitt profesjonalisert, filmene ser bra ut, men det er lite rom for utforskning og kunstnerisk eksperimentering. Selv om de fleste av studentfilmene bruker poetiske virkemidler, er dette kjennetegner som begynner å ligne klisjeer heller enn filmatisk nytenkning. Jeg tenker her på eksempelvis montasjesekvenser hvor det raskt klippes i tid, mens lange musikalske toner ligger i bakgrunnen, som gir en følelse av at historien flyter fremover heller enn at den aktivt fortelles. Grepet kan være virkningsfullt, men det blir også raskt oppbrukt. Og etter at vi har sett det i en rekke kinofilmer de siste årene, kan det ikke sies å være et kunstnerisk utfordrende grep. Det jeg savner er en vilje til å virkelig utfordre samfunnsaktuelle temaer, alternativt sette filmmediet på prøve. Det norsk film nå trenger er filmskapere som har et reelt ønske om å si noe med filmene sine, og som greier å uttrykke det på en filmatisk spennende måte. Jeg har ved flere anledninger latt meg begeistre over filmskapere fra filmskolen i Göteborg, som både greier å tematisere samfunnsaktuell tematikk og samtidig utfordre filmspråket som sådan, (tenk bare på eksamensfilmene til Ruben Östlund og norske Marriken Halle, henholdsvis Gitarmongo og Kanskje i morgen).

Den norske filmskolen fortsetter sitt arbeid med å utdanne dyktige filmarbeidere. At linjen nå også endelig får satt igang sin masterutdanning er absolutt et gode for norsk film, men det er nok heller lite sannsynlig at det er på denne institusjonen vi får de store filmkunstnerne. Men her kan jeg (forhåpentligvis) ta feil.

Kommentarer