Forventninger til BIFF

Bergen Internasjonale Filmfestival går nå av stabelen, og vi trekker frem noen filmer vi har spesielt store forventninger til.

I dag setter Bergen Internasjonale Filmfestival offisielt i gang, og Filmstedet skal dekke festivalen. Programmet virker å være særdeles sterkt i år og byr på mange filmer undertegnede har store forventninger til. I denne lille oppvarmingsartikkelen trekker jeg frem noen av filmene jeg er svært spent på.

It Follows

Nå er jeg absolutt ingen stor skrekkfilmfantast, og filmens handling kan på papiret høres banalt og relativt uinteressant ut for en som ikke har et nært forhold til sjangeren: besatte mennesker og onde demoner. Likevel går ryktene om at David Robert Mitchells film er svært stemningsfilm, ambisiøs og en av de skumleste av sin sjanger som er laget på svært lenge. Øystein Egge skrev dette om filmen i sin oppsummering av filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer:

… og ikke minst visningen av den ekstremt gode grøsseren It Follows, av David Robert Mitchell, som nesten skremte meg ut av kinosalen ved hjelp av et fabelaktig poetisk filmspråk, et av de beste synthscorene jeg har hørt og en utnyttelse av sjangerkonvensjoner som verken faller i klisjeer eller blir rene homager.

 

Gone Girl

Når David Fincher kommer med ny film er det alltid et høydepunkt. The Social Network fra 2010 ble for meg det årets definitive favorittfilm, og hans Stig Larsson-adaptasjon The Girl With The Dragon Tattoo er uten tvil også en av de siste årenes beste krimfilmene som har hatt kinodistribusjon. Finchers raffinerte filmspråk er for en cineast en fryd for øyet, og er også en av grunnene til at jeg er helt betatt av Netflix-serien House of Cards.

Gone Girl er en ny krimromanadaptasjon, denne gangen basert på Gillian Flynns bestselger med samme navn (på norsk Flink Pike). De første anmeldelsene fra det store utlandet virker å være positive, og jeg har har trua på nok en innertier fra Fincher.

 

Mommy

Xavier Dolans Laurence Anyways var et så monumentalt filmverk at den unge regissøren vil for ettertiden stå igjen som en av de viktigste og mest talentfulle filmskaperne i sin generasjon. Vi er nesten lei av å snakke om hans bragder i forhold til den unge alderen – 5 spillefilmer, hvorav 4 hadde premiere i Cannes og én i Venezia – i en alder av 25 år. Mommy ble vist i Cannes i år, hvor den også vant juryprisen (delt med Jean-Luc Godards Adieu au language)

Det er ikke uten grunn at forventningene til Dolans neste er skyhøye. I tillegg til å leke med formmessige grep som bildeformat (filmen er i 1:1-format), behandles tematikken i filmene hans med en imponerende modenhet samtidig som man kan ane en viss barnslig distanse til det hele. Jeg har forventnigner om at Mommy kan bli en av festivalens aller største høydepunkt.

 

Nymphomaniac Directors Cut

Det er sjelden det er SÅ mye oppstyr rundt en directors cut-utgivelse av en film, men så er Lars von Trier heller ingen hvemsomhelst. Kinoversjonen av Nymphomaniac, som hadde verdenspremiere sist jul, fikk en blandet mottakelse, og selv om jeg personlig likte den svært godt, kan jeg også forstå de som mente dette var von Trier på lavere gir enn normalt. Von Triers kamp mot hans beryktede produsent Peter Aalbæk Jensen fikk mye medieoppmerksomhet, og det var åpenlyst hele veien at filmen som ble sluppet for publikum ikke var von Triers egen versjon. Det ble også synliggjort i åpningsteksten på filmen som forklarte at Lars von Trier ikke selv sto inne for klippen.

Så ble directors cut-versjonene sluppet, til store premierer på prestisjetunge festivaler (henholdsvis i Berlin og Venezia), og nå vises de også under BIFF. Ryktene skal ha det til at den kontroversielle filmmesteren skrur opp innholdet en god del hakk, og at filmen blant annet inneholder noen av de grusomste scenene som noengang er laget på film.

Hvorvidt det hele bare var en ganske klønete distribusjon eller en nøye gjennomtenkt lanseringsstrategi for å skape mest mulig oppmerksomhet vites ikke, men uansett gjør det at mine forventninger er såpass høye at jeg like godt betalte for en ekstra natt for å få med meg filmen.

 

Nånting måste gå sönder

En film om frustrasjonen med å være i grenseland mellom kjønnene. Øystein Egge skrev blant annet dette om filmen i sin Karlovy Vary-oppsummering:

En særdeles ektefølt debut om transpersonen Sebastian/Ellie spilt av den perfekte Saga Becker. Sebastian/Ellie er på randen av å ta selvmord i sin lengten etter å bli elsket og hun ligger rundt på søken etter noen som virkelig vil ha henne. En dag møter hun Andreas, en punkete kjekkas spilt av Iggy Malmborg. De to faller hodestups for hverandre og en stund blir det de to mot resten av verden på ekte punk-vis. Virkeligheten innhenter turtelduene når Andreas vedkjenner at han «…är inte bög» og at han sliter med tanken på hva omgivelsene måtte mene om de to, samt med sine egne forvirrede følelser til seksualitet.[…]

Portrettet av den splittede hovedkarakterens intense lengsel og desperasjon, samt det lidenskapelige kjærlighetsforholdet føles til tider overraskende ærlig og rørende. […] Filmen er vovet og behandler sex og seksualitet med en dyp menneskelig respekt med fascinasjon for det kroppslige og de fenomenologiske elementene, som han fremhever med en flott stil- og musikkbruk. …

 

Palo Alto

Familien Coppola står sterkt i Hollywood, med særlig Francis Ford som den store gudfaren, mens datter Sofia regnes som en av de fremste kvinnelige filmskaperne i Hollywood. Barnebarnet Gia Coppola er det nyeste tilskuddet, og har fått med seg store navn som Emma RobertsJames Franco og Val Kilmer i hennes debutfilm Palo Alto, som tar for seg hvordan det kan være å vokse opp i en erkeamerikansk forstad. Forventningene ligger først og fremst på regissøren.

 

Stammen

Stammen (på engelsk The Tribe), regissert av Miroslav Slaboshpitsky, har rukket å skape mye oppmerksomhet på festivalene den har turnert på. Filmen foregår i sin helhet på tegnspråk, utekstet for oss publikum. Filmens visuelle kraft blir derfor ekstra forsterket, og omtales på festivalens nettsider som «Årets mest kompromissløst visuelle filmopplevelse». Om ikke forventningene var høye nok av den beskrivelsen, kan man bare lese hva Darren Aranofsky uttrykte på Twitter etter å ha sett filmen:

Turist

Ser man bort i fra de store, etablerte, prisvinnende regissørene Lars von Trier og Roy Anderson, er Ruben Östlund kanskje Skandinavias mest spennende, fremadstormende filmskaper (muligens sidestilt med Joachim Trier). Filmene De Ufrivillige (2008) og Play (2011) vitnet om en filmskaper med et distinkt stilistisk uttrykk, en ganske særegen måte å fortelle på, og med budskap om å fortelle noe ekte om dagens Sverige og Skandinavia.

Turist er regissørens fjerde spillefilm og tar for seg den nordiske mannsrollen. Hva skjer med familien når far i huset rømmer fra både kone og barn i det de tror et snøras skal ta dem (men viser seg å ikke gjøre det)?

 

Wetlands

På hjemmesidene til festivalen omtales Wetlands som «en energisk og herlig kompromissløs oppvekstskildring helt utenom det vanlige». Den tyske LGBT-filmen gir oss et innblikk i livet til 18 år gamle Helen, som forteller om sitt eget liv, sine seksuelle preferanser og hygiene, for å nevne noe. Hun drives samtidig av et håp om at hun kan greie å bringe foreldrene sine sammen igjen.

Noen omtaler filmen som «Nymphomaniacs punka lillesøster», og plakaten bærer utropet «The most WTF, NSFW movie at this year’s Sundance Film Festival».  Traileren vitner i alle fall om en visuell godbit!

 

White God

White God vant i år hovedprisen i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes, samt noe mindre prestisjetunge prisen Palm Dog, for beste fremstilling av hunder på film. Den ungarske filmen er en forteller om hva som skjer når hunder behandles stygt av mennesker, og blir en metafor til hvordan noen befolkningsgrupper behandles i dagens Europa. Men i tillegg til å ha samfunnskritiske allegorier, er filmen også en skrekkfilm og skal etter ryktene være lett på labben.

Filmstedet kommer med filmomtaler av flere filmer utover festivalen.

Kommentarer