Gone Girl

Gone Girl er nok et mesterlig stykke thriller fra David Fincher, og en stilistisk rendyrking til fingerspissene.

BIFF 2014: David Fincher er tilbake med adaptasjonen av Gillian Flynns bestselgende roman Gone Girl (som på norsk ble utgitt som Flink Pike). Som man vanligvis forventer av mannens filmer, er den nok et studie i hvordan man orkestrerer en thriller som engasjerer, underholder og holder deg ytterst på setekanten hele veien. I noen anmeldelser har det blitt ytret at Fincher nå har blitt mainstream, noe oppslutningen rundt denne filmatiseringen kan bevise, men det er i alle fall svært få mainstream filmskapere som holder nivået som denne thrillermesteren holder.

Mye av promoteringen av filmen har gått ut på å få frem at Finchers filmversjon av historien skal ha en annen vending mot slutten enn det Flynn gjorde i boken. Hvorvidt dette er tilfelle og eventuelt hva som er forskjellen, kan jeg ikke uttale meg om, da jeg innrømmer at romanen fremdeles står urørt i bokhylla mi. Derimot gir det fordelen av å kunne se filmen helt uavhengig av forventninger og det noe drepende ”adaptasjon-blikket”.

For de som ikke har lest romanen, starter handlingen med at den relativt velstående bareieren Nick Dunne (spilt av Ben Affleck) på bryllupsdagen kommer hjem til det som tilsynelatende ser ut som et innbrudd. Hans kone, Amy (Rosamund Pike), er sporløst forsvunnet. Politiet setter i gang etterforskningen, ledet av Rhonda Boney (Kim Dickens), en politidetektiv med bein i nesa og en umiskjennelig sans for rettferdighet. Som det ofte er i forsvinningssaker, blir ektemannen oftest hovedmistenkt, noe som også skjer med Nick. Sammen med søsteren sin, Margo (Carrie Coon), og etter hvert advokaten Tanner Bolt (Tyler Perry) må de legge opp et forsvar mot både politi, media og den fordomsfulle befolkningen. Noe særlig mer av handlingen skal jeg ikke trekke frem, da overraskelsene kan spares til kinosalen.

Noe av det jeg fascineres mest over med filmene til David Fincher, er filmenes speilblanke, elegante og raffinerte stil. I en diskusjon om filmen etter visningen, kom det blant annet opp et argument om at Gone Girl ikke har noe stil for stilens skyld, og at det stilistiske uttrykket derfor ikke er like interessant å diskutere som filmer med utagerende, eksessive, visuelle stilelementer. Sant nok, Fincher har kuttet vekk alt som er av overflødige elementer. Alt som er av stil – foto, mise-en-scene (det som er i bildet), lyd og klipp – kan i utgangspunktet leses som valg for å underbygge narrasjonen (handlingen). Men innenfor nettopp disse rammene er Gone Girl et svært interessant stilstudie. Sjelden går filmskapere så langt i å rendyrke et så elegant og rent uttrykk. Hver eneste innstilling er komponert etter former som er behagelige for øyet, alle kameraføring er rolige og glatte, fargepaletten varierer mellom brunt og sølvgrått og klippen er effektiv, men aldri anmasende.

Det virker som om Fincher har funnet sin stilistiske tone, noe regissøren særlig har holdt etter The Social Network. Denne filmen startet også et fruktbart samarbeid med musikerne Trent Reznor og Atticus Ross, som blant annet vant Oscar for musikken filmen om Facebook-gründeren. I Gone Girl teppelegges lydbildet med elektroniske toner, som på svært elegant vis går i ett med filmuttrykket. Gjenkjennbare melodier er kutttet vekk, til fordel for stemningsskapende lyder – nok et grep for å holde eksessive stilelementer utenfor.

På denne måten skaper Fincher et fiksjonsunivers som aldri forsøker å være noe annet enn det det er. Filmen handler også på mange måter om å opprettholde fasader for massene: for Nick blir utfordringen vel så mye å håndtere sitt image til publikummet som følger saken, heller enn å hjelpe politiet med å finne sannheten.

Dette kommer også inn i spørsmålene om castingen av filmen. Man kan undre seg over hvor smart det for eksempel var å velge Neil Patrick Harris til å spille den rike og elegante playboy-eksen til Amy i filmen, da de aller fleste vil kjenne ham igjen som omtrent samme type i sitcom-serien How I Met Your Mother. Men han er nettopp valgt til å spille en type, ikke et menneske. Rosamund Pike stråler også som manipulerende femme fatale-aktig husfrue, og Ben Affleck er også god som den litt mer klønete ektemannen som har rotet seg inn i et svært spesielt mysterium.

Selv om jeg har fått med meg at boken har gjort suksess over store deler av verden, legger jeg også merke til at filmatiseringen først og fremst forbindes med regissør David Fincher. Regissøren er faktisk større enn romanen, og Gone Girl er nok en mesterlig thriller fra mannen bak klassikere som Se7en og Fight Club. Det blir spennende å se hva han gjør videre, da han nylig har uttalt at det ikke er helt utenkelig med oppfølgerne til The Girl With The Dragon Tattoo. Samtidig arbeider han med forskjellige prosjekter i TV-formatet, noe som heller ikke er å forakte etter eksepsjonelt gode House of Cards på Netflix. Det er i alle fall bare å konstatere at Fincher fortsetter å levere, og det er fascinerende å se hvordan han i større og større grad rendyrker en stil hvor han så til de grader er overlegen alle andre på feltet.

Få med deg Gone Girl på kino fra 3. oktober.

Kommentarer