Maidan

TIFF 2015: Noe av det mest grunnleggende ved å lage en god dokumentarfilm som skal fortelle noe fra virkeligheten, handler om å være på riktig sted til riktig tid. Legger vi også til at man skal rette kameraet i riktig retning og sette bildene sammen i riktig rekkefølge, kan man skape store, viktige samtidsportretter, slik som Sergei Loznitsas Maidan er.

Filmskaperen startet kameraet under de første demonstrasjonene på Maidan-plassen i Kiev i Ukraina, november 2013. På det tidspunktet var det ingen som visste hvor turbulent situasjonen skulle bli for landet de kommende månedene. Filmen han tok er oversiktsbilder av folk og situasjoner. Vi følger ingen mennesker, men ser heller menneskene som er med på protesten. Det er en fredelig og rolig demonstrasjon. Artister spiller på den store utescenen, politikere taler, og frivillige hjelper til med å lage mat til de oppmøtte. Det hele minner mer om en festival enn en politisk protest, noe som understrekes av samholdet til folket, den store, organiserte aksjonen, og selvsagt fyrverkeriet som lyser opp himmelen om kvelden. Men budskapet er sterkt politisk: Janukovytsj må gå.

Vi kjenner historien godt fra media det siste året, og selv om vi videre vet hva som skjer, kommer det likevel som et sjokk på oss i filmen: et par måneder frem i tid tar demonstrasjonene seg opp igjen, og denne gangen er det slettes ikke så rolig. Opprørerne i møte med politiet får voldelige konsekvenser, og Kiev utvikler seg til å bli en slagmark. Demonstrantene kaster stein, politiet skyter skarpt.

Selv om filmen selvsagt ikke kan sies å være politisk nøytral (kameramannen står fysisk på demonstrantenes side), prøver filmen å etterstrebe en form for objektivisme. Kameraet observerer bare situasjonene. Vi får se hendelser vist med lange, statiske tagninger, hvor man ikke vet hva som vil skje før det skjer. Og i mange tilfeller skjer det ikke så mye heller. Da filmen varer rundt 130 minutter, kan det nok tvære på tålmodigheten til noen, men det er nettopp denne sakte fremdriften der konflikten utvikler seg over tid som gjør vi forstår den faktiske alvorlighetsgraden og føler at vi også er en del av revolusjonen.

På en paradoksal måte er det nesten noe behagelig ved å få disse bildene servert. I kontrast til hvordan mediebildet vanligvis er – effektivt klippet hvor kun de mest dramatiske og spektakulære bildene er med – gir filmen oss heller en følelse av hvordan det er å være der mens det skjer. Vi får tid til å studere mennesker og ansiktene deres, og se på små situasjoner, mennesker som møtes og snakker med hverandre. Konflikten utvikler seg raskt, men likevel ikke raskt som man kanskje har fått fra media. Vi har tid til å høre et barnekor synge, eller være med inn på suppekjøkkenet før angrepene begynner. Begrepet som gjerne brukes for denne typen film er slow cinema, men vi finner også likhetstrekk med den saktegående, observerende, dokumentarstilen som NRKs minutt for minutt-satsninger har. Og nettopp fordi filmen har denne måten å vise de alvorlige hendelsene på, er det desto mer virkningsfullt de gangene kameraet faktisk må beveges: når kampene er på sitt mest brutale kommer en mann med hjelm merket PRESS inn i bildet og roper at de skyter på pressen. Til da har det ikke vært en eneste kamerabevegelse, men nå må Loznitsa flytte seg. Og da merkes det hvor alvorlig dette faktisk er: det er ikke en situasjon som fotografer og presse kan dokumentere på sedvanlig vis, men et brutalt og voldelig opprør som også går ut over sivile.

Film er et av de beste mediene til å gjenskape fortiden, noe som har skjedd, og det er en viktig prosess i hvordan samfunnet forstår verden rundt oss. Det er helt avgjørende at aktuelle hendelser som dette blir dokumentert og det er derfor i dag mye viktigere at vi lager film som tolker og diskuterer samtiden enn at det kommer nok en filmatisering fra andre verdenskrig, for å ta et eksempel. Maidan er også en riktig film som blir lansert på riktig tidspunkt (den hadde egentlig premiere under filmfestivalen i Cannes i mai i fjor), da situasjonen i Ukraina fremdeles er vankelig, og revoulsjonen er så kort tid tilbake. Dessverre blir nok filmen sett av alt for få mennesker, da filmens format krever et konsentrert publikum i en mørk kinosal (det er heller ikke til å komme forbi at noen av filmens bilder er skrekkslagent vakre, og derfor gjør seg aller best i stort format).

Det blir en klisjé å si at en film er viktig, men Maidan diskuterer et dagsaktuelt tema, og gjør det brutalt og kompromissløst uten å legge for mange føringer i hvordan tilskueren skal føle. Samtidig greier filmen å skape kunst gjennom å være så lite anmasende i fortellerteknikken, at atraksjonsverdien er stor selv ved siden av tematikken.

Kommentarer