Et (lite) forsvar for George Lucas

Mens vi venter på The Last Jedi, gjør vi et nærmere studie av George Lucas-filmenes kvaliteter og svakheter. Er den forhatte prequel-serien egentlig så grusom som man skal ha det til?

Teksten var originalt skrevet i forkant av The Force Awakens i 2015.

Det er den store Star Wars-uka, og som omtrent 99 % av verdens befolkning, har jeg svært store forventninger til den neste installasjonen i verdens største, populærkulturelle franchise. Det er mange grunner til at forventningene ligger på astronomisk nivå: en markedsføring som ser ut til å gjøre alt riktig, trailere som har fortalt akkurat nok om The Force Awakens, uten egentlig å fortelle oss noe som helst, en ny og tilsynelatende spennende rollebesetning for en ny generasjon Star Wars, og ikke minst en svært bevisst holdning fra filmskapernes side om hva som gjorde at filmserien ble så høyt elsket i utgangspunktet.

Regissør J.J. Abrams, sammen med produsent Kathleen Kennedy, har vist at de ønsker å gå tilbake til røttene og gjøre Star Wars på den måten det først ble gjort i 1977: analogt. Det skal benyttes praktiske effekter og fotograf Daniel Mindel skyter filmen på 35 mm filmrull, men det betyr selvsagt ikke at The Force Awakens ikke vil inneholde dataanimert grafikk. I god 2015-ånd får vi håpe en fin hybrid med det beste fra to verdener(galakser?) – eller tidsepoker.

For det er ingen som ønsker en ny Phantom Manace, gjør vi vel? Det er en vel etablert sannhet innenfor populærkulturen at George Lucas prequel-trilogi var en stor skuffelse. Følelsen av eventyr med helter, prinsesser og drager dødsstjerner, var erstattet med et politisk maktspill i galaksens hovedstad, hvor en kynisk senator lurer til seg makten ved hjelp av manipulative grep (dette plottet hadde fungert vesentlig bedre i en David Fincher-regissert Netflix-serie). I tillegg var følelsen av et analogt – ekte – filmunivers, som virkelig føltes slitt og brukt og gammelt, erstattet med en såpeglatt, digital CGI-orgie. På toppen av det hele greide de mesterstykket å skape filmhistoriens mest forhatte bikarakter – noe som i seg selv nesten må sies å være en bragd.

Ettersom man seg hør og bør tar noen forberedelser til årets store høydepunkt onsdag 16. desember, og selvsagt ser seg opp på både den høyt elskede originalserien, og den vilt forhatte prequel-serien, er det litt interessant å se på hvilken filmskaper legenden George Lucas egentlig er. Hva er egentlig mannens mangler som filmskaper, og hva er hans styrker? Hva er det Abrams og co må unngå og hva er det de bør ta med seg? Episode I, II og III har absolutt sine svakheter – i varierende mengde – men de har også filmatiske kvaliteter som er svært imponerende og dessverre ganske oversett.

Jeg er helt og holdent en andregenerasjons Star Wars-fan. Det vil si oss som var i akkurat den perfekte alderen til å oppdage dette utrolige filmuniverset gjennom prequel-serien (førstegenerasjon var på den alderen i 1977, og tredjegenerasjon er på den alderen nå). Den Skjulte Trussel var den første filmen i jeg så i hele serien. I ettertidens lys er det nesten litt vondt å innrømme det, men det er nok ingen andre filmer som har hatt så stor påvirkning på oppveksten min som denne. Én ting var det utrolige innholdet som enhver 8-9-åring ville fått fnatt av: et filmunivers med magiske krefter, lysende sverd og laserpistoler. En annen ting var en gryende fascinasjon for hvordan film som dette faktisk lages (noen kamerater og jeg prøvde ved flere ganger å gjenskape noen av de kuleste effektene med familiens nyinnkjøpte videokamera). VHS-kassetten med Episode I fikk kjøre seg mange ganger, for å si det slik. Ofte ble nok intergalaktisk diplomati spolt forbi til fordel for actionfylt podracing og episke lyssverddueller, men jeg som regel en smått ideologisk holdning om at filmen i all hovedsak skulle sees i sin helhet. Jeg merker det er påfallende mange sitater om handelsføderasjon og midi chlorians som sitter igjen den dag i dag.

De to oppfølgerne fikk også kjørt seg. Klonene Angriper, var for eksempel den aller første filmen jeg eide på DVD. Sithene tar hevn anså jeg som et lite mesterverk. Innen sistefilmen kom, hadde jeg fått et forhold til originaltrilogien, og hadde litt mer reflekterte tanker om serien som helhet, (og mente selvsagt at originalfilmen var verdenshistoriens beste film).

Så, når jeg nå i 2015, ti år etter det forrige gang var en Star Wars-film på kino (om vi ser bort i fra 3D-relanseringen av Phantom i 2012), ser meg opp igjen på filmene (det er dog ikke ti år siden jeg så dem sist, men tror det begynner å bli en god stund siden, i alle fall), er det med to blikk: et kritisk, filmvitenskapelig et, og et med nostalgiske barndomsminner.

 

Fortelleren Lucas

George Lucas har måttet tåle mye pepper for de nyeste filmene sine, men man må samtidig alltid huske at mannen også skapte verdens mest elskede filmunivers. Hans aller største styrke er fantasien og oppbygningen av den overordnede historien. Det å bruke en klassisk eventyrfortelling og sette det inn i en science fiction-setting har vist seg å være en genistrek.

Men problemene oppstår i den faktiske formidlingen av historien. Innenfor filmvitenskapen finnes det to begreper som henholdsvis beskriver filmens underliggende fortelling, og fortellingen slik den formidles i filmen. ’Fabula’ er historien i sin mest abstrakte form: to krigere må redde en dronning fra en fryktelig fiende som truer med å ødelegge hjemmet hennes. Deres eneste håp er å flykte til hovedstaden, hvor de kan få hjelp av allierte til å bekjempe fienden. De får problemer på veien dit, men får uventet hjelp fra en ung gutt med magiske krefter. Etter å ha kommet frem, reiser de tilbake med nytt mot, og greier til slutt å slå fienden. Det andre nivået kalles ’susjett’ og er fortellingen slik den faktisk formidles i filmen: to jediriddere må hjelpe dronning Amidala fra handelsføderasjonen som har invadert hjemplaneten hennes, Nabo. Deres eneste håp er å flykte til Coruscant, hvor de kan få varslet kanselleren og få hjelp av Republikken til å stoppet invasjonen. Romskipet får problemer på veien, men de får hjelp av unge Anakin Skywalker på Tatooine til å skaffe delene de trenger. Og så videre (du kjenner selvsagt historien). På dette nivået kommer også elementer som stil og dramaturgisk spenningsoppbygging inn.

Poenget mitt med å vise denne skilnaden er å understreke at George Lucas er flink til å skape historier, men ikke verdens beste til å formidle den. Den dramaturgiske strukturen i alle de tre nyfilmene mangler finessen for å skape følelsen av eventyr, spenning og underholdning som filmene hadde trengt. Lange, dialogdrevne scener – der slettes ikke alle tjener historiens utvikling – bidrar til å dra ut filmene på en ganske uheldig måte. Når dette kombineres med Lucas to andre svakheter som filmskaper; hans manglende evne til å skrive troverdig dialog og å instruere skuespillerne til å uttrykke dem, blir det for mange nok til å avkrefte hele filmen som et makkverk.

Men, som overskriften på denne alt for lange artikkelen antyder, vil jeg gå Lucas litt i forsvar, for mannen har også kvaliteter som filmskaper som ofte blir oversett. Lange, dialogtunge sekvenser er en svakhet, men jeg ble nå svært imponert over orkestreringen av filmenes store attraksjon: actionsekvensene. Pod race-scenen i Episode 1 er faktisk svært god. Det er en klassisk bilrace-scene – bare at bilene er erstattet med flyvende doninger. Scenen er ekstremt dynamisk og den enorme hastigheten kjennes virkelig på kroppen. Den har en klassisk spenningsoppbygging, der en bad guy er etablert, (krypet Sebulba), som starter med å ødelegge for vår helt, Anakin, ved å klusse til kjøretøyet hans. Anakin får startproblemer, men ved hjelp av sin kløkt som pilot, greier han å få fart på den igjen. Han ligger betydelig langt bak, men det voldelige og actionfylte racet eliminerer raskt mange av motstanderne. Ettersom Anakin selvsagt har universets beste og raskeste pod (som han også har bygget helt selv) og håndterer kjøretøyet bedre enn noen andre, tar han til slutt igjen ledelsen. Etter hvert blir det en kamp mellom ham og Sebulba, og sistnevntes juks slår tilbake på ham selv, og Anakin vinner fortjent løpet. Sekvensen er en liten film inne i filmen; en klassisk underdogfortelling med klare karakterrelasjoner.

Det er en kjennsgjerning at Lucas og co brukte filmer fra krigen som inspirasjon, og som et slags storyboard, til sekvenser i A New Hope. Det er slettes ikke utenkelig at klassiske bilrace-scener er brukt som inspirasjon til denne (som for eksempel denne norske klassikeren).

En annen kvalitet med sekvensen er at vi alltid vet hvor vi er og hva som foregår. Selv om det høres opplagt ut, er dette slettes ingen selvfølge. Mange actionfilmer av nyere dato bruker forvirring som et element: ristende kamera, hyperaktiv klipperytme og ultranære bilder gjør det vanskelig å vite hvor vi faktisk er. Dette er en teknikk som kjennetegner filmer med lavere budsjett, som ved hjelp av dette kan skjule manglende scenografiske elementer, men som også har blitt brukt overraskende mye i store, blockbustere med svært varierende utfall. George Lucas formidler scenen på en måte som gjør at vi alltid vet hvor vi befinner oss og det er aldri et snev av forvirring om hvem som er hvem.

Denne evnen til å komponere og orkestrere storslåtte actiontablåer kommer nesten enda tydeligere frem i filmens avslutning. I slaget på Nabo, er det til slutt fire historier som kryssklippes inn i hverandre: slaget mellom gungerne og battle droidene, Anakin og R2D2 som går til angrep på romstasjonen ute i rommet, Padmé og gjengen som kjemper seg inn i palasset og Obi-Wan og Qui-Gons skjebnesvangre duell mot sithen Darth Maul. Oppbygningen av dette klimakset er faktisk imponerende godt håndverk. Det er aldri tvil om hvor vi befinner oss til enhver tid, vi har alltid full kontroll på hva som skjer, og det går aldri på bekostning av scenens interne dramaturgi og spenningsoppbygging.

 

Denne kvaliteten ser vi igjen i alle de tre filmene: gladiatorscenen i Attack of the Clones er tilsynelatende enkel, siden alt foregår på samme sted, men inneholder tre karakterer som skal sloss mot hvert sitt monster. Måten de går tar for seg situasjonen, er også med på å underbygge deres karaktertrekk, samt relasjonene mellom dem. Obi-Wan bruker presisjon for å komme seg løs, Padmé bruker list til å snike seg vekk, mens Anakin bruker rå makt i sitt motangrep. Lærer-elev-relasjonen kommer frem i jediriddernes dialogutveksling, mens kjærlighetsforholdet til Anakin og Padmé kommer frem i mer subtile blikk og handlinger. Noen ville sikkert sagt at dette er filmskaping 101, men det er sjeldent man sånt så presist gjennomført i så store produksjoner.

I klimakset til Revenge of the Sith er avslutningssekvensene av det virkelig storslåtte slaget – noen vil kanskje si i overkant dramatisk, med mesteren og læregutten som utkjemper sin episke duell over en sjø av lava, og den shakespearske historien nesten tipper over i å bli melodramatisk. Men sekvensen er arrangert som en dans. Bildene og musikken er nøye komponert sammen for å danne en finale som kunne vært fremført som ballett. Obi-Wan og Anakin i sin bror-mot-bror-kamp på den helvetesaktige månen Mustafa, og jedimester Yoda og Keiser Palpatine/Darth Sidious i en mester-mot-mester-kamp inne i den galaktiske kongressen på Coruscant.

 

Estetikeren Lucas

I tillegg til komponeringen av scenene, har jeg også lyst til å anerkjenne Lucas sans for det estetiske. Dette er kanskje litt overraskende, da det er nettopp estetikken han kanskje har fått mest tyn for med den nye serien. Men la oss et øyeblikk se litt på hva mannen egentlig prøver på – vellykket eller ei. Lucas har alltid hatt sans for de storslåtte tablåene. Vi ser det allerede fra Episode IV, hvor de vakre bildene med poetiske undertoner har en malerisk kvalitet over seg (tenk Luke i solnedgangen på Tatooine). De nyere filmene har også en gjennomtenkt estetikk. Republikkens hovedstad spiller på den romerske antikkens estetiske idealer: Formene er geometriske og symmetriske, de store hallene bæres av enorme søyler og bygningene er elegante og majestetiske. Sammenligningen med Romerriket er ikke tilfeldig: Coruscant er som galaksens Roma, og et galaktisk imperium er i emning.

I (den også her godt regisserte) jaktsekvensen i starten av Episode II, blir vi med ned i skitnere delen av byen. Nede i gatene får byen et ’noir’-preg som gir klare assosiasjoner til Blade Runner. Den dystopiske stemningen fortsetter i bildene fra industriområdene, med en svært ekstravagant bruk av lys og farger i røyklagt landskap.

 

Samtidig som jeg trekker frem de positive sidene ved Lucas estetikk, skal man heller ikke glemme den såpeoperaglatte lyssettingen, med en scenografi blottet for tekstur og følelse av noe håndfast og realistisk. Den digitale stilen gir en helt ekstrem dybdeskarphet, hvor dybden i bildet blir helt visket ut. To relativt like bilder fra henholdsvis Episode II og V viser en viss forskjell.

 

 

 

 

Det skal også sies at i sylskarp blu-ray-utgave, blir 90-tallets CGI ganske så skjemmende. Ettersom filmene tidligere kun har blitt konsumert i DVD-kvalitet, var dette dessverre påfallende vondt å se på.

George Lucas er god på de store actiontablåene, både i scenens narrative oppbygning og i visuelle iscenesettelser. Den legendariske filmskaperen er en mester på det spektakulære, men har problemer med det intime, noe som gjør at filmene oppleves som emosjonelt fattige. La oss for kraftens skyld håpe at Jeffrey Jacob Abrams vet hva han holder på med, og utnytter det beste fra alle verdener.

Uansett hva The Force Awakens blir eller ikke blir, er er det klart at dette blir en filmbegivenhet av galaktiske dimensjoner. 

 

Kommentarer