Øysteins toppliste 2015

Les Eivinds toppliste her.

I tradisjon tro vil jeg starte med å «namedroppe» en del gullkorn som så vidt ikke nådde opp til listen på akkurat det tidspunktet de ble skrevet ned. Forhåpentligvis får du litt ekstra lyst til å se dem om du skulle snuble over dem – om du ikke allerede har gjort det. Filmene i denne kåringen har jeg stort sett kun sett én gang, kanskje også midt i mellom fem andre filmer for et år siden, så omtalene baserer seg på mer eller mindre på falmende minner (men hva er vel film om ikke det?). Omtalene vil også variere i størrelse da noen filmer kan snakkes om som common-knowlegde, mens andre fortjener en mer omfattende formidling, eller at ånden rett og slett falt over meg. Håper du koser deg med dette sammensuriummet, godt nyttår!

Boblere: Tobias Lindholms knallsolide tankekors Krigen om etiske vurderinger i ekstreme situasjoner som balanserer mellom spennende krigsskildring og gripende rettssaldrama. The Pearl Button: vannets mysterium en av årets vakreste dokumentarer er signert Patricio Guzman, nydelig og skarpt om vannets hukommelse og Chiles grumsete historie. László Nemes helvetesvisjon Son of Saul skriver seg inn i historien som en av de beste debutfilmene som er laget og er en kompromissløs point-of-view fra Auschwitz. Min Lilla Syster, var enda en knalldebut, Sanna Lenken har laget en kraftfull film om søstre, familie og spiseforstyrrelser, hvor Amy Deasismont og Rebecka Josephson gløder i sine rolletolkninger. Gløde gjorde også Charlotte Rampling og Tom Courtney i årets arthaus-film signert Andrew Haigh: 45 Years, noe som løftet den fra et godt, til et riktig så godt drama. Apropos kjærlighetsdrama ble jeg ganske overbevist av den noenlunde «off-beat regissøren» Alex Ross Perrys nyeste installasjon: Queen of Earth. En isende ubehagelig opplevelse, en psykologisk thriller som hyller Perrys forbilde Roman Polanski med en av de beste skuespillerne vi har om dagen, Elisabeth Moss, i en overbevisende rolle. En film hvor skuespillet derimot IKKE nødvendigvis var i høysetet på var Gaspar Noés svært etterlengtede film LOVE – en film stappfull av referanser, 3D-sex og ut-av-denne-verden foto signert mesteren (?) Benoit Debie som jeg gleder meg voldsomt til å se på nytt. Årets skumle ble for mitt vedkommende den australske Babadook, av Jennifer Kent (Merk: jeg hadde mesterverket It Follows fjorårets liste). En glimrende psykologisk horrorfilm med en throwback til selveste Dr. Caligari. Forøvrig var det et godt sjangerår, og Roar Uthaugs Bølgen leverte pakken og vel så det i en særs vellykket katastrofefilm trygt hvilende på Kristoffer Joners skuldre. J.J Abrams klarte også å lage et svært verdig tilskudd til serien med Star Wars – The Force Awakens. Fanskaren har fått det de har ønsket seg og gledelig er det. Gledelige tilskudd har forøvrig også Mission Impossible og James Bond fått i form av Rogue Nation og Spectreregissert av Christopher McQuarrie og Sam Mendes. Begge filmenes løftes i stor grad av sine heltinner, henholdsvis Rebecca Ferguson og Léa Seydoux.  Se også opp for filmen om Yitzhak Rabins siste dag, som involverte hans tragiske attentat 4. november 1995: Rabin, the last day. Regissør Amos Gitai bruker materialet på en svært treffsikker måte og filmen er både en svært aktuell kommentar til situasjonen på vestbredden, samt en intens thriller. Heart of a Dog var en rørende, meditativ og finurlig dokumentar av Laurie Anderson i første rekke om hennes avdøde ektemann Lou Reed og hennes hund, i andre rekke om liv og særlig død. Til slutt, før bobla sprekker må jeg nevne F. Gary Grays Straight Outta Compton en særdeles flott filmopplevelse som sparker hardt fra seg, med en perfekt casting (sikter særlig til O’Shea Jackson jr. som sin far Ice Cube) og selvfølgelig et latterlig godt soundtrack. Sist men ikke minst, Apichatpong Weerasethakuls meditative Cemetery of Splendour og Sebastian Schippers virtuose En Natt i Berlin. Det var egentlig veldig mange nesten perfekte filmer i år. TOP 20 på neste side!

Sider: 1 2

Kommentarer