Hovedkonkurransen 2016 – en gjennomgang

CANNES: Årets Cannes-festival går mot slutten, og vi har ankommet det grå og regntunge, kalde nord igjen. 21 konkurransefilmer har vært vist, og her følger en liten gjennomgang av alle de vi har fått mulighet til å se. Prisutdelingen settes i gang senere i kveld, hvor vi får vite hvem som stikker av med det som er filmverdenens mest prestisjetunge pris; selveste Palm d’Or, eller gullpalmen!

Se hvem som vant i sideprogrammet Un Certain Regard her.

Første konkurransefilm ble for min del Alain Guiraudies absurde Rester Vertical (Staying Vertical). Filmen handler om en mann som reiser rundt på den franske landsbygda og søker et sted å være, og samhold med noen. Han treffer på en ung, kvinnelig sauebonde, som han raskt får et forhold til, og i neste øyeblikk (eller 9 måneder senere), har de fått et barn sammen. Men kvinnen ønsker ikke forholdet og hun stikker av og lar mannen ta ansvar for barnet. Videre følger en snodig reise mellom gamle, homofile menn, og hovedpersonens ønske om å finne et sted å være. Filmen tar opp kjønn og seksualitet på en så absurd måte at det knapt kan leses som noe annet enn en metafor, men det er et fascinerende arbeid, og gir oss noen uforglemmelige scener jeg aldri verden trodde jeg skulle se på film.

Franske Bruno Dumont er en godt voksen enfant terrible, som med sin fascinasjon for det skitne og stygge har levert noen virkelig utrolige filmer. Mest kjent er han kanskje for L’humanite fra 1999, og den forrige filmen, P’tit Quinquin, ble også tatt godt imot. Ma Loute, eller Slack Bay som den heter på engelsk, har møtt større motstand i årets hovedkonkurranse: filmen er en vulgær slapstick-komedie i hysteriets tegn, med en vrælende Juliette Binoche som topp/bunnpunkt. Filmen har fått en polarisert mottakelse, med de som på den ene siden har uttrykt et hat for filmen av hele sitt filmhjerte, mens andre (undertegnede inkludert), er mer overbærende for filmens morbide spillestil, merkverdige historie og absurde filmuttrykk.

ma loute

Mindre polarisert ble Sean Penns The Last Face, som av de fleste kritikere omtales som den dårligste filmen i Cannes-konkurransen på årevis (kanskje noen sinne!). Denne ble fint skippet for min egen del, men jeg hører den omtalt som et makkverk uten like og to timer av livet man aldri får igjen. Å sitte gjennom hele spilletiden var visst også en prøvelse, og majoriteten av de jeg har snakket med gikk en god stund før filmen var ferdig. Penn ble også observert på flyplassen i Nice søndag morgen (av meg selv), så det var nok tydelig at han ikke så noe vits i å være igjen til prisutdelingen på kvelden.

Vesentlig bedre likt var Ken Loachs rørende sosialrealisme I, Daniel Blake, som tar for seg hvordan sosialhjelpen i Newcastle blir et byråkratisk helvete for den eldre, arbeidssøkende Daniel Blake. Filmen slår hardt på de riktige strengene, og forteller en sterk historie om en mann som bare ønsker å gjøre det riktige, men ender med å bli knust av systemet som egentlig er der for å hjelpe ham. Hovedrolleinnehaver Dave Johns spillefilmdebuterer, men det burde slettes ikke være utenkelig at han får med seg en palme hjem for beste mannlige skuespiller. Filmen plasserer seg godt i rekken av europeiske filmer som omhandler økonomisk nedgang og arbeidsløshet fra de siste årene. I fjor tok den nylig kinoaktuelle Markedets lov opp en lignende tematikk i Cannes-programmet, og året før det fikk Dardenne-brødrenes To dager, en natt mye ros for den sterke skildringen av desperasjonen som følger arbeidsløsheten.

i daniel blake

Apropos Jean-Pierre og Luc Dardenne, var også de tilbake i hovedkonkurransen med La fille inconnue (The Unknown Girl). Filmen forteller en historie om en lege som ønsker å løse et mysterie, og vi blir tatt med på en liten reise gjennom undergrunnen i en liten belgisk by.  Men der To dager, en natt, og også tidligere av deres mesterlige filmer, greier å bruke den relativt enkle og svært nedstrippede filmfortellingen til å si noe større og viktigere, blir dessverre La fille inconnue aldri noe mer enn et enkelt, lite mysterium som må løses. Adèle Haenel spiller godt som den stramme og samvittighetsfulle legen, men filmen som helhet ender dessverre opp som en av de dobbel gullpalmevinnende brødrenes svakeste filmer.

En filmskaper som man tidligere kanskje ikke skulle tro var akseptabel for Cannes-prestisje, er Paul Verhoeven, som er mest kjent for 90-talls kultfilmer som Robocop, Basic Instinct, Starhip Troopers og Showgirls – filmer som ikke akkurat har vært kanoniserte elitefilmer. Men sammen med den alltid strålende Isabelle Huppert har Elle funnet veien til hovedkonkurransen. Filmen er et fascinerende studie i kjønn og seksualitet, og har mye av de verhoevenske thriller-trekkene ved seg. I møte med et større publikum vil nok filmen bli heftig diskutert i fremstillingen av kjønn og undertrykkelse. Filmen kan på den ene siden leses som feministisk, med en svært maktsøkende Huppert som ledende spilldesigner, (det er også veldig interessant og litt oppløftende at den nå 63 år gamle filmdivaen bærer det som må kategoriseres som en erotisk thriller). Samtidig byr filmen på noen veldig problematiske spørsmål i møte med voldtekt og underkastelse overfor mannsdominansen. Men uansett hvilken tolkning man lener seg på, er filmen utvilsomt interessant, og vil være et perfekt eksempel i fremtidige filmanalytiske oppgaver. Dette er også definitivt Hupperts film, og hun som hovedrolleinnehaver løfter Elle svært mange hakk.

elle

Overfall er også et diskusjonstema i Asghar Farhadis Forushande, eller The Salesman. Etter det franskproduserte mesterstykket Fortiden fra 2013 tar den iranske regissøren oss med tilbake til Iran. Selv om også denne filmen inneholder noen flotte konfrontasjoner (den Ibsen-aktige Nader og Simin – et brudd var en mesters demonstrasjon på hvordan menneskelig konfrontasjon kan filmatiseres) gir ikke denne filmen troverdig motivasjon for hovedkonflikten. Forushande blir dessverre et lite komma i Farhadis filmografi.

En annen gammel traver er ”punkregissøren” Jim Jarmusch, som faktisk stilte med to filmer i det offisielle programmet i år (midnattsvisningen av Gimme Danger var vist utenfor konkurranse, og omhandlet The Stooges-stjernen Iggy Pop). Paterson er en stillferdig liten film om en bussjåfør i Paterson, New Jearsey. Det er fint å se at stjerneskuddet Adam Driver veksler mellom de store blockbusterne (vi så ham sist som Kylo Ren i The Force Awakens) og de mindre indiefilmene, og i Jarmusch nyeste er han en snill og sympatisk mann som skriver poesi på fritiden. Filmen er et velbehag å oppleve og en nydelig reise inn i amerikansk poesi.

Les også om Alejandro Jodorowskys Endless Poetry her.

Rumenske Cristi Puiu ankommer festivalen med en tre timers, dialogtung film, om familieselskapet fra helvete. I dette kammerspillet dukker den ene krisen opp etter den andre, og selv om Sieranevada byr på noen interessante sekvenser, og blant annet bruker en ganske humoristisk diskusjon om konspirasjonsteorier rundt 9/11 som rød tråd, blir filmen likevel en slitsom tålmodighetsprøve, som godt kunne vært strammet inn med i alle fall en time.

forushande

I år, som tidligere, har Cannes-festivalen blitt kritisert for å være et gubbevelde. Det er de gamle, mannlige auteurene som gjelder. Kun tre kvinnelige regissører hadde film i programmet, men det er svært forfriskende at to av dem er regnet som de største favorittene til å ta med seg gullpalmen hjem: Maren Ades Toni Erdmann har blitt litt av et fenomen under festivalen, og er den definitivt mest kritikerroste filmen (den mottok også FIBRECI-prisen, som deles ut av en kritikerjury). Filmen er i denne sammenheng noe så sjeldent som en komedie – og en hysterisk og hjertevarm en sådan. Den tyske filmen forteller en historie om en litt eksentrisk far som ønsker å knytte nærmere bånd til sin svært jobbfokuserte datter. Når han innser hvor mye forretningslivet sliter henne ut, går han i forkledning og entrer hennes jobbmiljø som den forskrudde karakteren «Toni Erdmann». Filmen er strålende spilt, og byr på situasjonskomikk i verdensklasse. Mange av filmene i årets hovedkonkurranse har bydd på svært drøye og uforglemmelige bilder, men Toni Erdmann er likevel filmen som har scenene som jeg vil huske best (blant annet et fantastisk sangnummer og en noe uvanlig bursdagsfeiring). Selv om Toni Erdmann nok ikke innehar et særlige spennende visuelt filmspråk, ville det vært veldig forfriskende om denne tilsynelatende «underdogen» sjarmerte seg hele veien til gullpalmen.

toni-erdmann

Men Toni Erdmann får nok hard konkurranse fra Andrea Arnolds storslåtte American Honey, som også har seilet opp som en palmefavoritt. Historien om unge Star (Sasha Lane), som blir med gruppe rølpete magasinselgere på en reise gjennom den amerikanske Midtvesten, med hard festing, forelskelser og diverse lovbrudd, er en historie om den amerikanske drømmen anno 2016. Det er også historien om hvordan det er å være ung amerikaner i dag, der fremtiden ikke akkurat ser skinnende lys ut. Det er historie om å finne sin egen selvstendighet, men samtidig være en del av et fellesskap og et kollektivt samhold med andre. American Honey er en humanistisk film om mennesker som stort sett er ganske greie, men som alle også har sine skavanker. Vi har for eksempel ikke alltid full sympati med hovedrolleinnehaveren – hun kan nesten være litt irriterende i blant, men likevel bryr vi oss om henne, og det gjør henne til en mer kompleks karakter enn det vi ofte ser på film. Andrea Arnold har også et filmatisk språk som er svært distinkt; hun elsker å fokusere på de små tingene, det være seg en blomst, en sommerfugl eller vinden som tar tak i gresset. Selgerkollektivet Star er blitt en del av er også et mikrokosmos sett i sammenheng med alt det enorme rundt dem, noe som nettopp kommer så tydelig frem ved hjelp av disse virkemidlene. American Honey er virkelig et av årets virkelig store høydepunkt, og det hadde vært en svært fortjent gullpalmevinner.

Det er alltid interessant å se etter gjentakende trekk i konkurransefilmene, og et repeterende motiv av året er moteverdenen – en svært uhyggelig en, sådan. Olivier Assayas Personal Shopper er en film som mange fra den norske delegasjonen i Cannes har hatt store forventninger til, ettersom det eneste norske bidraget på årets festival er Anders Danielsen Lie i en liten, men viktig, rolle. Filmen er en spøkelseshistorie og greier på mesterlig vis å skape en uhyggelig stemning ved hjelp av moderne kommunikasjonsmidler (som sms og Skype). Kristen Stewart har hovedrollen som en personlig shopper for en eller annen riking, og svært mye av filmens dialog foregår kun ved hjelp av tekstmeldinger. Et svært effektivt lyddesign gjør Personal Shopper til en stilsikker opplevelse, som jeg setter mer og mer pris på jo mer jeg tenker på filmen.

personal shopper

Stilsikre er det flere som er, og Nicolas Winding Refn topper seg selv med sin så langt audiovisuelt flotteste film. The Neon Demon er et studie i eksess – den regelrett bader i stil! Enkelte kritiserer filmen for å mangle substans, noe jeg kan være tilbøyelig til å forstå, men ikke er helt enig i. Den uhyggelige skildringen av Los Angeles moteverden fungerer som en overdreven kommentar på skjønnhetsidealet, og hvilke handlinger noen begår for å være på toppen. Elle Fanning spiller hovedrollen som en purung Snehvit-aktig modell, som møter hard motstand fra de konkurrerende jentene. Filmen er så vilt estetisert at et filmhjerte bare kan fryde seg over The Neon Demon! Og selv rulleteksten er et lite kunstverk i seg selv.

Også Pedro Almodovar er en estetiker, og Julieta bader i sterke fargekontraster. Primærfargene rødt, blått og gult brukes til det fulle i kostymer og øvrig mise en scene, noe som gjør filmen til en visuell godtepose. Vi møter Julieta (Emma Suárez) som voksen, som etter et møte med en gammel bekjent skriver et brev til sin datter. Brevet, og filmen, bretter ut historien hennes, fra da hun (som ung spilt av Adriana Ugarte), møtte sitt livs store kjærlighet på en togtur, og hvordan hun etter både en og to tragiske hendelser har måttet leve med en skyldfølelse overfor noe som egentlig ikke var hennes feil. Filmen er noe sluntrende fortalt, som gjør at det tar svært lang tid før det egentlig kommer frem hva som er den egentlige konflikten i handlingen, men Julieta er nok en solid film fra den spanske regissøren.

En av filmene jeg hadde ekstra store forventninger til var Park Chan-Wooks Agassi, eller The Handmaiden (”Den frekke stuepiken” har også spøkefullt blitt foreslått som norsk oversettelse). Etter Parks første engelskspråklige film Stoker (som undertegnede var svært begeistret for), returnerer han til Sør-Korea for et erotisk mysterium. Filmen har en tydelig tre-akt-struktur, som på kriminalfilmens vis åpner lag for lag i denne visuelt pustberøvende filmen. Filmen handler om en tjenestepike som hjelper en svindler med å lure en japansk grevinne slik at han kan få den store formuen hun besitter. Men spørsmålet blir snart hvem som lurer hvem. Park Chan-Wook er virkelig en visjonær filmskaper som bruker filmspråkets enorme muligheter til det fulle for å skape en undrende film man bare blir mer og mer nysgjerrig på. Jeg gleder meg i alle fall veldig til et gjensyn!

the-handmaiden-cannes

Xavier Dolan har vært en favoritt for mange, ikke minst meg selv, siden han begynte å lage mesterverker tidlig i 20-årene. Både Laurence Anyways (2012) og Mommy (2014) har kapret min personlige førsteplass over årslistene for de respektive årene, så forventningene var selvsagt monumentale når han returnerer med Juste la fin du monde, eller It’s only the End of the World i hovedkonkurransen. Filmen er ikke perfekt, og langt i fra karrierens høydepunkt (jeg er av de som mente Mommy burde stukket av med gullpalmen i 2014), men innehar fremdeles mange av Dolans visjonære trekk. Filmen er et kammerspill basert på et teaterstykke, om en sønn som etter mange år returnerer til familien for å fortelle at han skal dø. Familien er derimot svært vanskelig å få noe særlig kontakt med, ettersom hver og en av de er mest opptatt av seg selv. Her er skrikes og hyles det på fransk i 90 minutter, men det er så intenst og så visuelt slående (selv om det nesten kun er nærbilder av ansiktene), at jeg den siste halvtimen nesten holdt på å ramle av kinosetet. Filmens mottakelse har vært ganske lunken, men for meg blir det tydelig at selv en liten og uperfekt Dolan-film greier å treffe meg på de riktige punktene. Dog skal det samtidig sies at Xavier Dolan er nå en så anerkjent filmskaper, med så enorme forventninger knyttet til sine prosjekter, at det er viktig å gi filmene hans den kritikken de fortjener. Forhåpentligvis får vi et nytt mesterverk av regissøren med hans neste prosjekt, The Death and Life of John F. Donovan, som det regnes med får verdenspremiere ved neste Cannes-festival.

Se et klipp fra filmen her:

Å skulle få sett alle filmene i hovedkonkurransen er dessverre en svært vanskelig oppgave, og med en akkreditering som ikke akkurat plasserer meg fremst i køen, var det også flere filmer som glapp. Tidligere nevnte The Last Face var nok en fordel å miste, men det er flere filmer jeg gjerne skulle ha fått sett. Kleber Mendonça Filhos Aquarius har møtt begeistring, og det er særlig hovedrolleinnehaveren Sonia Braga som hylles – det er ikke umulig at en skuespillerpris kan gå den veien. Prissnakk har det også vært rundt Jeff Nichols Loving, men da er det mer i Oscar-sammenheng. Filmen er visst ganske Hollywood-generisk, med en fortelling om raseproblematikken rundt ekteskapet til en hvit mann og en sort kvinne på 50-60-tallet. Cristian Mungiu vant gullpalmen for 4 måneder, 3 uker og 2 dager i 2007, og skal etter sigende ha levert nok en solid film. Filippinske Ma Rosa, av Brilliante Mendoza og franske Mal de Pierres av Nicole Garcia har gått relativt stille i dørene langs middelhavskysten, men mottakelsen antyder en viss middelmådighet.

Konkurranseprogrammet har altså bydd på mange høydepunkter, men som seg hør og bør også noen skuffelser. Mange av titlene vil nok være å se på norske kinoer (eller i det minste festivaler) i løpet av året og flere vil også være katalysatorer for heftige filmdiskusjoner både i media og mer private settinger i tiden som kommer.

Cannes er virkelig noe for seg selv, og denne årgangen opprettholder statusen som en av verdens viktigste kunstinstitusjoner. Og selv gleder jeg meg i alle fall allerede til neste år!

PRISUTDELINGEN STARTER KL. 19:15 SØNDAG 22. MAI

Kommentarer