Misforståtte toner i Snømannen

Snømannen er kanskje årets mest slaktede film, og blir langt i fra den blockbusteren mange norske politikere, filmarbeidere og publikumere hadde håpet. Likevel mener jeg filmen har kvaliteter som mange har oversett, og som gjør det verdt å ta en ekstra kikk.

Det er vanskelig å snakke om Snømannen uten å forholde seg til forventninger. Dette er den største filmproduksjonen som er filmet på norsk jord og det er basert på en kjempepopulær krimroman av en av Norges mest suksessfulle forfattere gjennom tidene. Prosjektet flommet over av store navn – først var det Martin Scorsese som skulle regissere, før han ble erstattet av den vel så spennende Tomas Alfredsson (La den rette komme inn, Tinker Tailor Soldier Spy). To ganger Oscar-nominerte Michael Fassbender fikk hovedrollen som selveste Harry Hole, og det øvrige rollegalleriet er like stjernepreget som en hvilken som helst annen Hollywood-blockbuster. Det er ikke mange år siden David Fincher Hollywood-filmatiserte Menn som hater kvinner i Sverige, og The Girl With The Dragon Tattoo er anerkjent av både kritikere og publikum. Nordisk krim er i vinden, og noen anser jo dette som vår viktigste eksportvare etter at oljen forsvinner. Hele prosjektet var en perfekt case for den nye incentivordningen (en egen støtteordning for å få utenlandske produksjoner lagt til Norge), og forventningene var derfor kjempestore til at hele verden skulle strømme til kinosalen for å se Hollywoodstjerner i norske omgivelser.

Og forventningene ble – trommevirvel – ikke oppfylt. (Nordmenn har dog gjort et hederlig forsøk på redde filmen – bak USA er vi med knappe 160 000 besøkende det landet i verden som har gitt mest inntekter til filmen). Jo Nesbøs bok er et perfekt eksempel på sitrende spenning i krim/thriller-sjangeren, og lite av denne spenningen er overført til lerretet. Filmatiseringen sliter med en overflod av unødvendige karakterer, forvirrende krumspring i historiefortellingen, og en avslutningssekvens som føles latterlig forhastet. Men alle filmens svakheter kan du boltre deg i i andre anmeldelser. Denne omtalen forsøker derimot å se på de kvalitetene filmen faktisk har – kvaliteter jeg mener mange har oversett, og som kan gjøre det verdt å ta en ekstra kikk.

Rebecca Ferguson og Michael Fassbender i Snømannen

Rebecca Ferguson og Michael Fassbender.

Noe mange har bitt seg merke i er at det er noe litt «off» med hele filmens tone. Det kan virke som om alle overspiller litt, og lager karikaturer av rollene sine. Vi møter Michael Fassbender som Harry Hole liggende på en benk i en park, med flaska hengende mellom fingrene. Det er nesten så klisjéfullt som det går an å få det – så overtydelig at det nesten går an å høre Alfredsons ironiske humring bak kamera. Når Hole kommer hjem til oppussingsobjektet sitt og hører en lyd bak seg, er hans første refleks å skyte mot kilden (for selvsagt bærer alle politifolkene pistol i filmen, og kan fritt fyre av skudd uten noen sanksjoner). Dette blir selvsagt aldri nevnt igjen – det bare understreker Holes overdrevent voldsomme karakter. Når Harry stiller seg utenfor vinduet til kunstgalleriet hvor hans elskede Rakel (Charlotte Gainsbourg) holder en presentasjon, vrir hun seg om og sender Harry et teatralsk alvorlig blikk som vi sjelden ser i produksjoner over en viss budsjettstørrelse. Og nå har jeg ikke en gang nevnt Val Kilmers prestasjon, som nok fort kan finne på å ta med seg en Razzie (prisene for de dårligste filmene, som deles ut kvelden før Oscar-utdelingen) for sin karikerte skildring av den utbrente og sterkt alkoholiserte bergenspolitimannen Rafto. Jakob Oftebro dukker også opp i en så å si ubetydelig birolle, hvis beste øyeblikk er å sette på svenskpop på full guffe i de dunkle politilokalene – en handling så perfekt camp i situasjonens kontekst at det nesten er til å applaudere!

For min lesning av alle disse tilsynelatende merkelige overtrampene av normal oppførsel og naturlig spillestil er som en del av et krokete, karikert og eventyraktig filmunivers som Tomas Alfredson prøver å skape ut av Jo Nesbøs kildemateriale. Jeg tror mange hadde forventninger om en «fincheresk» hyperrealisme ala nevnte The Girl With The Dragon Tattoo, TV-serien Broen og det meste annet som har kommet av nyere nordisk krim. Det skal være mørkt og kaldt, men samtidig moderne og med et realistisk blikk på det skandinaviske samfunnet, men Tomas Alfredson har tolket Hary Holes verden som et marerittaktig eventyrland. Hans Norge føles lite og sammenpresset, noe som gir mer mening til den noe kreative lokaliseringen av norske landemerker, at Telemark er navnet på et tettsted utenfor Oslo, (aka «distriktsnorge»), at landets (tilsynelatende) eneste avis heter «Norway Review», at politiet ser ut til å bruke utstyr fra tidlig 1990-tallet og at en skoleprøve er å pugge bragder fra Norges-historien, i ekte nasjonalistisk ånd.

Telemark i Snømannen

Telemark

Oslo i Snømannen minner mer om hvordan Hans Petter Moland plasserte Oslo mellom snødekte tinder i Kraftidioten fra 2014: vi kjenner igjen bygningene, men settingen er likevel feil. Når Rådhuset i Snømannen dekkes med neonfargede skilt med påskriften «Winter Games», og storsalen fylles med ski- og skøyteløpere til gallamottakelse, glir tankene heller til Tim Burtons Gotham City i hans Batman-filmer enn til grå og kjedelige Oslo i Mammon. Karakterenes oppførsel og mystikken rundt de bestialske drapene minner mer om Paul Verhoevens 90-talls-thrillere (er Snømannen vår tids Showgirls? Slaktet i sin samtid men oppnår mer og mer anerkjennelse som tiden går? Jeg bare nevner det.) enn Varg Veum, noe som også tydeliggjøres gjennom musikken. Filmens soleklart beste element er Marco Beltramis melankolske, jazz/klassisk/folkemusikk-pregede soundtrack. Her er det tydelige vibber av både 90-talls Jerry Goldsmith og Danny Elfman, og sannelig tror jeg ikke jeg hører litt Bernard Hermann fra hans mange Hitchcock-samarbeid også. Dette er helt klart på topp 10-listen over årets soundtrack, for min del! (sjekk også ut tidvis humoristiske sportitler!)

Nå skal jeg samtidig bemerke at filmen ikke greier å holde på stilen hele veien, og mer enn et narrativt kaos, er det heller enkelte stilbrudd som jeg personlig har mest å utsette på. Dette gjelder særlig filmens avslutningsakt, som virkelig bærer preg av å haste seg ferdig. Her forlater vi dunkle Oslo, og havner på «hytta oppe i Telemark», et sted der lys og farger plutselig endres, og den klaustrofobiske følelsen slipper taket. Selv verdens vakreste frostrøyk fanget på film greier ikke redde det latterlig plumpe (pun intended) klimakset og hvordan det hele løses (noe jeg mener å mimre er ganske annerledes fra boka, om jeg ikke tar helt feil).

Avslutningsvis vil jeg også trekke frem tre enkeltsekvenser som jeg faktisk helt oppriktig mener er gåsehudfremkallende gode – hadde hele filmen holdt det samme nivået (eller i det minste den samme stilen), hadde det fort kunne vært et lite mesterverk! Det første er den kjølige turen opp på Ulriken i Bergen. Gondolvognen som svever gjennom tåken på vei opp fjellet, et nærbilde av de frosne vaierne som knirker seg frem, og den mystiske skikkelsen av politibetjent Rafto på vei opp mens vi hører stemmer over politiradioen som snakker om liket de nettopp har funnet. Erkebritiske Toby Jones som venter ham på toppen, mens Kilmers karakter går for å skremme vekk fugler i isødet med et pistolskudd, alt tonesatt til grøsselig vakre toner av Beltrami, er intet mindre enn filmpoesi.

Politibetjent Rafto (Val Kilmer) skuer utover Bergen fra Ulriken i Snømannen.

Politibetjent Rafto (Val Kilmer) skuer utover Bergen fra Ulriken.

I den neste sekvensen jeg vil trekke frem, møter vi Harry og stesønnen Oleg på trikken på vei til en konsert. Harry bruker anledningen til å si noen velvalgte «far-sønn»-ord, og de to står velkomponert plassert midt i gangen, mens kameraet perfekt glir sammen med trikken gjennom gatene. Aldri før har Oslo-trikken vært fremstilt på en mer elegant måte.

Og til sist må jeg igjen nevne den storstilte mottakelsen på Oslo Rådhus i anledning byens søknad om å få arrangere VM i vinterleker. Rikmann og mannsjåvinist Harvey Wein… Arve Støp (J.K. Simmons) er frontfiguren for Oslo-kampanjen, og arrangerer fest i byens storstue før vinnerannonseringen, og her har de ikke spart på noe. På den storslåtte bygningens frontvegg er det skrevet «Winter Games» i neonfargede skilt, og en egen skiløype er laget innendørs. Holes politipartner Katrine Bratt (Rebecca Ferguson) bruker anledningen til å spionere på Støp, som har hemmelige møter i bystyresalen med legen sin, Vetlesen  (aka «the pregnancy doctor», spilt av David Dencik). Scenen er så herlig overfylt med eksess, at jeg ikke kan annet enn å elske det litt.

Fra innspillingen av Snømannen ved Oslo Rådhus

Fra innspillingen av Rådhus-sekvensen.

Det var nok ikke dette som var filmen de fleste hadde sett for seg da den etterlengtede første Harry Hole-filmatiseringen endelig skulle komme – ei heller min. Men jeg kjøper tonen som Tomas Alfredson prøver å skape, og selv om det tvilsomt blir flere filmer fra serien i denne formen, hadde jeg gjerne blitt med på flere filmer i Alfredsons Harry Hole-univers – om noen hadde tatt en ekstra kikk på manuset.

Selv om de fleste vil si at Snømannen er et betydelig tilbakesteg for Tomas Alfredson etter de mesterlige La den rette komme inn (2008) og Tinker Tailor Soldier Spy (2011), mener jeg også han befester sin posisjon som en spennende filmskaper som jeg gleder meg til å se mer av. Det den svenske regissøren egentlig vil med filmen er ganske spennende, og mye av dens kvaliteter kommer også frem, om du aksepterer filmens tone og ser bort i fra noen narrative feilskjær.

Kommentarer